Stan Getz: My Old Flame
Det er 10 år siden Stan Getz - The Sound, forlot tida. Denne dobbelt-CD markeringa med live-innspillinger fra 1981 forteller oss både hvilken storhet Getz var i besittelse av, og hvor totalt tidløs musikken hans var og er.
Stan Getz (1927 - 1991) var, helt siden slutten av 40-tallet og fram til sin bortgang, en av jazzmusikkens mest retningsgivende musikanter. Hans nydelige, lyse tone i tenorsaxofonen, sterkt påvirka av legenden Lester Young, har prega hundrevis av plateinnspillinger og inspirert tusenvis av håpefulle saxofonister.
Den epoken i Getz' liv som har satt størst spor etter seg hos den store hop, er hans unike fusjon av jazz og bossa nova fra begynnelsen av 60-tallet. I større eller mindre grad prega dette de siste 30 åra av hans liv, men på begynnelsen av 80-tallet skjedde det også en annen omveltning som skulle vise seg å få stor betydning for Getz' integritet:
Etter å ha bodd mesteparten av sitt liv i nærheten av New York, avbrutt av noen år i Danmark og Spania, bestemte Getz seg for å slå seg ned i San Francisco. Samtidig hadde han tatt farvel med de store plateselskapene for å få gjøre 100% som han ønska kunstnerisk. Disse liveinnspillingene fra klubben Keystone Korner forteller alt om det.
De som er i besittelse av innspillingene "The Dolphin" fra 1981 og "Spring Is Here", utgitt posthumt i 1992, trenger forsåvidt ikke "My Old Flame" - dette er nemlig en samling av disse utgivelsene uten bonusspor. For alle andre, er dette en åpenbaring i vakkert saxofonspill i et klassisk jazzformat.
Stan Getz ville tydeligvis reindyrke det uforfalska og ekte jazzuttrykket og kvitte seg med all slags fusion som plateselskapene ville dytte på han. Det gjorde han på følgende måte:
Han tok kontakt med tre musikanter han hadde kjent lenge og jobba med tildels fra starten av karriera si. Det betydde de vestkyst-bosatte Monty Budwig (omtalt som Ludwig på coveret) på bass og Lou Levy på piano, samt Getz' følgesvenn fra østkysten, trommeslageren Victor Lewis. Det førte til en strålende og usedvanlig stilsikker og homogen kvartett som tydeligvis elska å jobbe med Getz, og som elska det akustiske og vakre uttrykket med dype røtter i standardskatten og bebopen.
Publikum fikk servert 13 mer eller mindre kjente låter på disse to innspillingene, og blei tydeligvis så forført som millioner av andre kloden over gjennom Stan Getz' karriere. Her spilles det livsvisdom og skjønnhet i uante mengder og hva personlighet og egen tone betyr, er denne dobbelt-CDen et utmerka eksempel på.
Getz' sønn, Steve Getz, skriver i omslagsteksten at dette er årgangstapning av hans far og han håper at vi liker det vi hører. Vi kan ikke være mer enig.
Del på Facebook | Del på Bluesky