2000, gjennom Rønsens briller

År 2000, året da fire herrer fra Liverpool som slutta å spille sammen for 30 år siden stjal både overskrifter og salgsboder - kan det ha vært noe pop/rock-år å skrive hjem om? Egentlig ikke.

Av Arild Rønsen // 01.01.01

---

PULS-skribentene har på hvert sitt vis gjort opp personlig status for pop/rock-året 2000. Ta en kikk på disse listene, les og lær. Men jeg håper ingen blir fornærma om jeg tar meg den frihet å fortelle hvordan pop-året 2000 fortonte seg bak et par briller av noe mer mainstream type.

"Play" har strengt tatt utgivelsesår 1999, men det var i år 2000 det kom til å leve. Med dette albumet i ermet var Moby gjenstand for det store kaoset under årets Quart-festival. Opphavsmannen er ekstremist på så mangt et vis, også innspillingsmessig. Som vanlig ble albumet spilt inn på hans soverom, og det er ikke det spor merkelig at han fant det smått mystisk å skulle konkurrere om #1-plasseringer med Britney Spears og Madonna.

Her hjemme fikk vi oppleve at alt var på det jevne. Ole Paus lagde det helt overlegent beste albumet ("Den Velsignede"), men der lar vi ham stå i denne omgangen - suverent utafor enhver sjanger, på sin helt egne hylle.

Innafor hva de fleste av oss vil oppfatte som pop og/eller rock - der ruler Motorpsycho. I mine ører var "Let Them Eat Cake" mye mindre "pop" enn hva mange andre synes å mene, men dét er virkelig av liten interesse. Motorspycho fortsetter å levere og levere, og det spiller etter hvert ingen rolle om de spiller "pop" eller "rock" eller "grunge". De er Norges Pearl Jam, en posisjon ingen noen gang kan komme til å ta fra dem.

Ellers fikk vi først og fremst servert noen riktig så fine streite pop-album. I rask rekkefølge, uten i denne omgang å skulle plassere dem i kvalitetsmessig rekkefølge: a-ha ("Minor Earth, Major Sky"), Bertine Zetlitz ("Beautiful So Far"), Magnus Grønneberg ("Helt Grønn"), Anneli Drecker ("Tundra"), Espen Lind ("This Is Pop Music").

Alle disse skivene inneholder popmusikk på et nivå som tåler sammenlikning med hvilket som helst lands popmusikk.

To øvrige utgivelser fortjener spesiell oppmerksomhet. Bigbangs rasende flotte "Clouds Rolling By", og Nils Petter Molværs lysende oppfølger til den rett ut sagt revolusjonære "Khmer"; "Solid Ether". Man gjør kort og godt ikke revolusjon hvert tredje år, men med disse albumene på repertoaret vil Molvær Experience være en sikker plakattopper på festivaler over den ganske klode - i lang tid.

Ute i den store verden? Har jeg funnet meg noen fyrtårn. Men ingen av dem lyser slik de virkelige evigvarende fyrene lyser. År 2000 ga ikke plass for noe "Sgt. Pepper" (Beatles), intet "Exile On Main St." (Rolling Stones), "This Is The Sea" (Waterboys), "Den Vassa Eggen"(Ulf Lundell), "Achtung Baby" (U2), "Swordfish Trombones" (Tom Waits), "Time Out Of Mind" (Bob Dylan), "(What´s The Story) Morning Glory?" (Oasis), "Darkness On The Edge Of Town" (Springsteen), "Sign O´The Times" (Prince), "Automatic For The People" (R.E.M.)...

Men U2 finns kvar - og takk for det! Etter et tiår på vandring - med utallige uforglemmelige øyeblikk på samvittigheten, for all del! - var den irske kvartetten i år 2000 tilbake... bare som et band. Og som sådan viste de seg fortsatt å være eksplosivt bra.

"All That You Can´t Leave Behind" har, på mitt anlegg, vist seg å være årets mest slitesterke album. Jeg spiller den når jeg skriver disse linjer, og jeg veit at jeg aldri - aldri - kommer til å gå lei av disse sangene. - Ohh!... Ohh!... E-le-va-tion...!. Som jeg gleder meg til å høre "Walk On" og "Kite" live!

SADE: Så deilig, så deilig... ( )

På poengplass, og jeg finner ingen grunn til å peke ut spesifikke plassifre, ligger et knippe album som alle vil vise seg å ha en levetid langt utover de listeplasseringene de har oppnådd/eventuelt ikke oppnådd. Her er fem album utgitt i år 2000 jeg er veldig glad jeg ikke glipp av:

Sade ("Lovers Rock"), Coldplay ("Parachutes"), Paul Simon ("You´re The One"), The Walkabouts ("Train Leaves At Eight"), Emmylou Harris ("Red Dirt Girl"). I dette feltet fins mange veteraner som nok snart har gjort sitt, men det er vel lov å håpe at debutantene i Coldplay ikke gjør alvor av truslene om å spille inn ett album til - and then call it a day?

COLDPLAY: Historisk debut - og de truer allerede med å legge opp. ( )

Rett bak disse igjen finner jeg egentlig bare tre kandidater. Madonna; for "Music", Ulf Lundell; for "I Ett Vinterland", Erykah Badu; for "Mama's Gun", Amen; for sitt helt fenomenalt morsomme "We Have Come For Your Parents"!

Det skulle vært en fornøyelse å være Dj en kveld, å ha alt dette å velge i - pluss kanskje disse: The Wallflowers ("Breach"), Lambchop ("Nixon"), Radiohead ("Kid A"), Belle & Sebastian ("Fold Your Hands Child, You Walk Like A Peasant"; kanskje er det mulig å bli enig om at dette i hvert fall er årets album-tittel?), Eels ("Daisies Of The Galaxy"), Laika ("Good Looking Blues").

Så skulle jeg pakka det hele inn i silke, henta fra hvorsomhelst på Årets Cover-Album: "Chant Down Babylon"; oppsprita utgaver av Bob Marley. Dét - er saker, det!

---

Del på Facebook | Del på Bluesky