Egentlig skulle han blitt gruvearbeider

- Ladies… 1. mai spilte Tom Jones i Oslo Spektrum. Han er en av pophistoriens aller, aller største kvinnebedårere. Men han var langt fra ”født inn i det”. Det er faktisk mer korrekt å si han nærmest var født til ikke å bli pop-stjerne. Her er hans smått fantastiske historie - og vi var selvfølgelig på plass i Spektrum.

Tom Jones

Av Arild Rønsen // 04.05.00

---

Thomas John Woodward kom til verden 7. juni 1940. Stedet han ble født heter Pontypridd, Treforest, beliggende i den sørlige delen av Wales.

Unge Thomas John ble født inn i hva som på den tida – før Mrs. Thatcher - var den arketypiske Wales-familien; den som var forsørga av en gruvearbeider. Men pappa Thomas og mamma Freda skjønte tidlig at poden kunne synge, og fikk han inn i det lokale kirkekoret.

16 ÅR OG GIFT

Om han ikke hadde kunnet synge, ville Thomas John høyst sannsynlig gått i sin fars fotspor. Således fikk han seg aldri noen høyere utdannelse. Han står den dag i dag bokført med eksamen fra Treforest Secondary Moderen School; en slags blanding av det som i Norge på den tida het realskole og framhaldsskole.

Når det ikke ble møkkete gruvesjakter – ja, så bar det vel rett til London og Las Vegas? Nix. Før det skulle han i hvert fall gifte seg! Som 16-åring fikk han sin Melinda, som han så vidt undertegnede er kjent med holder sammen med den dag i dag. Det betyr ikke at mannen har image som plagsomt trofast, men den saken kommer vi tilbake til.

DEBUTERTE I FAGFORENING

Seint i tenåra hadde han til dels store alkoholproblemer, men – paradoksalt nok – tyder et og annet på at showbiz ble en reddende engel. To år etter at han sto brudgom debuterte han på ”scenen” i en lokal fagforening. Og – verdt å merke seg – alkoholkonsumet i de engelske fagforeningene på denne tida var ikke akkurat inspirert av Marcus Thranes avholdsdisipler…

Thomas og Freda må ha vært stolte som haner, for ikke lenge etter debuten var arbeiderklubben bytta ut til fordel for ”vanlige, kommerse puber” – og da holdt det bare ikke å hete Thomas Woodward. En stund opptrådte han og hans musikervenner under plakatnavnet Tommy Scott & The Senators, men heller ikke det holdt.

I 1964 skulle artisten Tom Jones bli født. Navnet tok han etter suksessfilmen med samme navn (men mora hans het faktisk også Jones til mellomnavn) – og ikke lenge etter var hans backinggruppe gjennom mange år en realitet: The Squires.

ÉN HIT – SÅ VAR DET GJORT

Fra nå av gikk det fort, og det hersker ingen tvil om at 60-tallet er selve tiåret for Tom Jones.

Han fikk seg egen magager, Gordon Mills, og med sin andre singel fikk de fullklaff. Mills hadde skrevet en låt ment for Sandie Shaw – hun som opptrådte barbeint og som sang ”Puppet On A String” i Grand Prix – men så ville Tom Jones ha den… Han fikk den.

”It’s Not Unusual” kom ut i 1965, og med den var det gjort. Tom Jones føyk til topps på listene på de mest prestisjefylte markedene, i England og USA, men gjorde det også skarpt i store deler av fastlands-Europa. ”It’s Not Unusual” er en sånn sang som Stein Dag Jensen i NRK ville kunne finne på å kalle eviggrønn, men Tom Jones hadde ikke til hensikt å hvile på laurbærene. (Det gjorde forresten ikke pop-stjernene på denne tida. The Beatles, for eksempel, nærmest spydde ut hit-singler – ofte låter som ikke en gang havna på et “ordendtlig” album!)

Tom Jones hadde nå blitt attraktiv nok til å få ”filmrolle” – det vil si; synge tittelmelodien. (Men husk: Dette var minst 30 år før det nærmest ble umulig å lansere en film uten å ha en hitlåt med på slepet.) Et legendarisk låtskriverpar var i starten av en rett ut sagt eventyrlig karriere, og de pekte på Tom Jones. Komponisten Burt Bacharach og tekstforfatteren Hal David hadde skapt ”What’s New Pussycat?”.

Fem år seinere hadde Tom Jones solgt over 30 millioner plater!

ET TV-SHOW DER HOFTENE STO I SENTRUM

Platesalget ble drevet fram av den ene schlageren etter den andre. Hør her:

1967: “Green Green Grass of Home”.
1969: “Delilah”, “Love Me Tonight”, “I’ll Never Fall In Love Again” (også den for øvrig skrevet av Bacharach/David).
1970: ”I (Who Have Nothing)”, ”Without Love (There Is Nothing)”

Og så – I 1971: “She’s A Lady”.

Tom Jones befant seg på sett og vis i en annen kategori, men likevel: Han var der oppe – sammen med Rolling Stones, Beatles, Kinks… alle de store 60-talls-heltene – også Janis Joplin, faktisk! I 1969 fikk han sitt eget TV-show i Statene; ”This Is Tom Jones”. Det gikk over to år, fire ”TV-sesonger”, og inkluderte en legendarisk duett mellom Tom Jones & Janis Joplin – der kameraene for det meste konsentrerte seg om hoftepartiet…

Tom Jones var i ferd med å bli sex-symbol, et ry som bl.a. førte til en lengre affære med Mary Wilson, en av Diana Ross’ kompanjonger i The Supreemes.

Elvis Presley var en åpenbar beundrer av Tom Jones, og stort lenger – om historien er sann, og vi tror det – går det ikke an å komme i pop-verdenen: Det hevdes fra kompetent hold (Bård Ose, ”Beatles hele livet”, Eide forlag, 1999) at Paul McCartney skal ha skrevet ”The Long and Winding Road” med tanke på… Tom Jones.

6608 HOLLYWOOD BLVD.

I to tiår ble det relativt stille, og alle trodde vel det kom til å forbli sånn. Stille og rolig. Men nei. Tom Jones ville det annerledes, og kanskje var det en begivenhet som inntraff sommeren ’89 som ga støtet til en fornyelse av karrieren?

I juni fikk Tom Jones sin star i Hollywood, nærmere bestemt på 6608 Hollywood Blvd, Los Angeles. Hans fans hadde stått for både nominasjonen og det finansielle – og det er vel lov å tippe at flesteparten av donorene var kvinner? Gjennom hele sin karriere er Tom Jones blitt overøst med nøkler til hotellrom og mer eller mindre brukte dametruser – bokstavelig talt: Damene har kasta sine mest intime klenodier dit hvor de mente de hørte hjemme; på scenen - hos Tom Jones.

Umiddelbart før star-seansen hadde han forresten foretatt et overraskende come-back: Sammen med synthesizer-avantgardistene i Art of Noise gjorde han to nye singler: ”Kiss”, den gamle Prince-sangen, og det hypermoderne EMF’s ”Unbelievable”.

Om Tom Jones ble høy på pæra? Aldri i verden! Han er fortsatt en mann av folket. Spør du ham hva han liker å gjøre på fritida, svarer han – i ikke-prioritert rekkefølge: Se på TV, spille biljard eller dart, se boksekamper, holde seg i form. Hans eneste VIP-utskeielse må muligens ligge i valget av favorittdrikk: Dom Perignon, Champagne.

59 ÅR – OG HIP BLANT TENÅRINGENE

I 1993 vendte han tilbake på radiokanalene, da med en coverversjon av Lennon/McCartneys ”All You Need is Love” – sangen The Beatles første gang framførte juni 1967, i anledning det første satellittsendte TV-showet i historien. (Som jeg sa; den gang kom hit’ene temmelig uavhengig av LP-platene: ”All You Need Is Love” er ikke å finne på ”Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band”, albumet The Beatles ga ut tre uker før! ”All You Need Is Love” ble for øvrig en offisiell millennium-låt i Storbritannia. BBCs lyttere og seere fikk bestemme, og valget falt på ”All You Need Is Love”. I Millenniumdomen i London sto således Tony Blair og Dronning Elisabeth ved siden av hverandre og sang de kjente strofer, klokka 12, Nyttårsaften mellom 1999 og 2000: - All you need is love, love, all you need is love…)

Midt på 90-tallet var Tom Jones plutselig å finne som gjest i kult-TV-serien ”The Simpsons”, før han i 1999 – i en alder av 59 – gjør det dristigste framstøtet noen nesten-pensjonist har gjort mot et publikum som hovedsakelig er sånn rundt regna 40 år yngre enn artisten:

Han gir ut albumet “Reload”, en samling duetter – kanskje etter mønster av Frank Sinatras “Duets”? Albumet lanseres med singelen ”Burning Down The House”, en sang skrevet og framført av Talking Heads (David Byrne) – og hvem synger han duett med? Nina Persson, fra det svenske bandet The Cardigans – en super-yndling hos MTV-generasjonen. Som Kjell og Benny ville sagt det i Olsenbanden: - Genialt, Egon!

Vokalistpartnerne teller det meste, fra Van Morrison og Mick Hucknall (Simply Red), via popstjerner som Natalie Imbruglia, Heather Small (M People) og Robbie Williams (ex-Take That), til atskillig mer rocka sangere som James Dean Bradfield (The Manic Street Preachers), Chrissie Hynde (Pretenders) og Cerys Matthews (Catatonia). Ja, han har endog funnet fram til et samarbeid med det eksperimentelle triphop-bandet Portishead…

Idet billettene til konserten i Oslo Spektrum ble lagt ut til salgs, feide han singel-gulvet – både på TV og i radio – med produsenten Mousse-T, i sangen med den ikke alt for overraskende tittelene ”Sex Bomb”.

Er det rart mannen nylig, bl.a. i konkurranse med David Bowie, ble nominert til Beste Mannlige Britiske Vokalist?

---

Del på Facebook | Del på Bluesky