Helén Eriksen: City Dust

Helén Eriksen er en sjelden fugl i norsk musikkliv. Med sin på mange måter kanskje straighteste utgivelse hittil bare bekrefter hun det.


Saxofonisten, vokalisten, komponisten og bandlederen fra den lille bygda Dale, som ligger mellom Bergen og Voss, slo gjennom med et brak for noen få år siden da hun med sin fusjon av det meste innen moderne musikk blei utgitt på det legendariske amerikanske jazzselskapet Blue Note. Det var sjølsagt stas på de fleste vis, men musikken hennes lå likevel godt på utsida av hva Blue Note står for. At hun nå kommer ut på det norske selskapet Curling Legs, som har mottoet smalt er fett, passer henne mye bedre. Musikken hennes er nemlig samtidig både smal, feit, innadvendt og utadvendt.

Eriksen viser i større grad enn noensinne at hun har kvaliteter som jazzmusiker. Med seg har hun en kjernetrio bestående av Erik Halvorsen på piano og utsøkt Fender Rhodes-spill, jazzveteranen Frank Jakobsen på trommer og perkusjon og Magne Thormodsæter på bass. Om det dreier seg om bortimot straighte jazzting eller mer egenartede og eksperimentelle saker, så står de tre utmerket til Eriksens musikalske idéer. Eriksens innsmigrende, dvelende og sensuelle stemme er fortsatt hjertelig tilstede på en del av spora, men det som er aller hyggeligst er hennes utvikling som saxofonist.

En av låtene er tilegna saksofonisten Alf Kjellman og sier også noe om hvor Eriksen hører hjemme som instrumentalist – nemlig i ei ganske så tradisjonell gate med utgangspunkt i det lyse, lette og sexy tonespråket til geniet Lester Young. Sjøl sier Eriksen at hun er inspirert av alt fra brasiliansk musikk, 60-talls jazz med Dexter Gordon og Thelonious Monk som forbilder og musikk fra sin egen generasjon der hun nevner artister som Cornelius, Beck og The Roots. Alt dette og mye mer er det mulig å finne spor av i musikken hennes –musikk som altså i større grad enn noensinne er Helén Eriksen.

Potensialet har jeg aldri vært i tvil om. Nå ser det ut til at det virkelig er i ferd med å slå ut i full blomst.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.