Ruphus – ikke akkurat noe danseband …
Lurer du på hvorfor pønken oppsto? Lytt til Ruphus!
Ruphus / Rockefeller / 25.10.23
Det er gledelig fullt hus på Rockefeller når Ruphus skal feire 50-årsjubileet for «New Born Day». Et «legendarisk album», kalles det gjerne. Og gjerne for meg. Dette er progrock på høyt nivå.
Når gitar- og låtskriver-maestro Kjell Larsen skal forklare hvorfor de aldri ble noe «danseband, men et konsertband», forklarer han det blant annet med stadige taktskifter – «fem- og sjutaktere». Han har rett i at Ruphus-låtene ikke er egna for folk som vil svinge seg etter enkle tre- og firetaktere, men Ruphus er ikke alltid like vanskelig. Det bare høres sånn ut.
Måtte du være en særdeles flink musiker for å bli med i Ruphus tidlig på 70-tallet? Ja! Komposisjonene vrimler av telle-akkorder; lenger unna «tre grep og sannheten» er det vanskelig å komme. Og når det gjelder taktarter; det skjedde mye på denne tida. Yes, Genesis, Gentle Giant – Keith Emerson! Og Popul Vuh/Popul Ace! Og Junipher Greene!
Seansen på Rockefeller ble en storveis forestilling, men la meg ta tak i noe småplukk. Vokalist Rune Sundby har gjort svenske av seg, men må han av den grunn kle seg som om han var frontmann i et hvilket som helst Clas-Göran dansband? Hans jobb er ikke å presentere den tusende forestillinga til Cirkus Arnardo; han fronter selveste Ruphus!
Synger han like bra som for nesten et halvt århundre siden? Nesten, og duettene med Gudny Aspaas funker så det holder. Hun har – by the way – en helt annen type klesdesigner enn Sundby. Men jeg skulle ønske at Gudny innimellom kunne komme ned fra den trestrøkne C, selv om dette jo er et høyst personlig standpunkt. Jeg mener bare at det kan bli litt mye av det gode.
Mot slutten av konserten spiller de en helt ny låt, «Golden Age» - og ber oss synge med i refrenget. Det er en like mislykka oppfordring som å be oss synge med i «refrenget» på enhver Ruphus-låt. Ruphus er virkelig ikke lagd for allsang.
Det nærmeste Ruphus kommer «allsang», er riffet på «Coloured Dreams» - et riff som er Led Zeppelin verdig.
Gudny stråler i «Trapped in a Game» - kveldens udiskutable høydepunkt - mens ekstranummeret, singelen «Flying Dutchman Fantasy» fungerer sånn passelig.
Bandet er i superform, og spiller så godt som hele settet uten plett og lyte. Hyggelig gjensyn med Haakon Graf (keys), men det er Kjell Bernhard Larsen som er kveldens rock star. Hva den mannen ikke kan på gitar, er det ikke verdt å skrive bok om.
Ni musikere på scenen. Som sagt – uendelig langt unna «tre grep og sannheten». Hvordan får man fram alle nyansene i lydbildet? Inn med en læremester med mye mer enn examen artium på CV’en. Mine damer og herrer: Sven Persson!
Jeg observerte en herremann med videokamera langs scenekanten – så kanskje vi kan glede oss til en dokumentar om Ruphus’ avskjedsforestilling?
Setlist: Pictures of a Day/ Love is my Light/ Scientific Ways/ Still Alive/ The Man Who Started it All/ Easy Lovers/ Golden Age/ Day After Tomorrow/ Back Side/ Trapped in a Game/ Newborn Day/ Coloured Dreams/ Flying Dutchman Fantasy.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Ei gitarplate for mørke høstkvelder
(23.10.26) For ei vakker plate! Et album å nyte – fra første til siste rille.