Ja, selv jeg blir rørt av fotball
Jeg kan knapt reglene i fotball, har aldri hatt et favorittlag, og jeg har aldri kjent den berømte fotballfeberen som ser ut til å ramme halve Norge med jevne mellomrom. Jeg er musiker, og jeg har brukt livet mitt på toner, harmonier, konserter og øvingstimer... ikke tabeller, offsider eller overgangsvinduer.
Likevel skjer det noe med meg når Norge spiller VM.
Jeg husker det fra 1994. Jeg var ung, og plutselig var det en stemning i landet som var umulig å ikke merke. Folk smilte til hverandre. Fremmede pratet sammen. Flagg dukket opp overalt. Jeg ble dratt med, uten helt å forstå hvorfor.
... og så kom 1998.
Da Norge slo Brasil, eksploderte noe. Ikke bare på gatene, men inni meg også. Jeg, som egentlig ikke brydde meg om fotball, hoppet rundt av glede sammen med resten av landet. Det var som om vi alle vant noe mye større enn en fotballkamp... Vi dro rett ut på byen å feiret og klemmet fremmede. Deilig galskap!
Og nå, i 2026, så skjer det jaggu igjen.
Jeg kjenner den samme underlige følelsen. Jeg blir faktisk rørt. Ikke litt sentimental, men oppriktig rørt. Jeg kjenner klumpen i halsen når nasjonalsangen spilles. Jeg blir glad når spillerne smiler. Jeg blir stolt når de lykkes. Og jeg tar meg selv i å sitte langt utover kvelden og se intervjuer på YouTube, høre på ekspertkommentatorer, lese analyser og kronikker og følge alt som skjer rundt landslaget.
Hvem er egentlig denne personen?
Dette er jo ikke meg.
Eller kanskje er det nettopp meg, fordi det stopper jo ikke der.
Jeg har heller aldri hatt noen særlig sans for fotballsanger. Som musiker har jeg alltid syntes de har vært på grensen til harry.
Når jeg av og til jobber som DJ og noen ønsker en fotballåt, må jeg nesten klype meg i armen og tenke på noe annet mens den spilles.
Og den nye ro-trenden? Uff... Klein som bare det, tenkte jeg.
Men hva gjør jeg nå? ... Nå ror jeg!
Jeg synger til og med «Alt for Norge».
Det er visst det et VM kan gjøre med et menneske som trodde han var fullstendig immun mot fotball.
Fordi kanskje handler ikke dette om fotball i det hele tatt?
Kanskje handler det om noe mye dypere. Om behovet vi mennesker har for å høre til. Om å kjenne at vi er en del av noe større enn oss selv.
Vi lever i en tid hvor vi er delt inn i algoritmer, meningsbobler og nisjer. Vi ser forskjellige serier, hører forskjellig musikk, leser forskjellige aviser og lever stadig mer individuelle liv. Det er faktisk ikke så mange øyeblikk igjen hvor et helt folk ser det samme, føler det samme og håper på det samme, samtidig.
Men under et VM så skjer det virkelig.
Da spiller det ingen rolle om du er elektriker eller professor, artist eller regnskapsfører, tenåring eller pensjonist. Vi ser den samme kampen. Holder pusten samtidig... og jubler samtidig.
Fotball blir et språk som ikke trenger oversettelse.
Det er kanskje verdens mest universelle språk. En ball, et mål og en drøm. Alle skjønner det.
Som musiker har jeg såklart alltid tenkt at musikk var det nærmeste vi kom et universelt språk. Og det mener jeg fortsatt. Men under et verdensmesterskap ser jeg at fotball kan noe av det samme. Den får millioner av mennesker til å føle det samme på samme tid.
Det er ganske utrolig ... og kanskje er det derfor jeg blir rørt.
Ikke fordi jeg plutselig har blitt fotballekspert, fordi det har jeg definitivt ikke. Jeg kommer fortsatt til å stille dumme spørsmål om regler og taktikk. Men jeg kjenner på den kollektive gleden. Den smitter. Den river ned den lille muren jeg har bygget mellom meg og idretten.
Men kanskje det aller sterkeste med dette mesterskapet er at jeg får oppleve det sammen med min ni år gamle sønn.
Heller ikke han er, på papiret, spesielt fotballinteressert. Han spiller ikke på noe fotballag, og fotball er egentlig ikke det som fyller dagene hans. Likevel sitter han der med den røde landslagstrøya på. Jeg sitter ved siden av ham i den svarte bortedrakten, fordi musikeren i meg synes den ser litt kulere ut.
Vi sitter der sammen. Holder pusten ved hver sjanse. Jubler når Norge scorer. Snakker om spillerne som om vi har fulgt dem i årevis. Jeg vet at dette er minner vi kommer til å bære med oss lenge etter at siste kamp er spilt.
Det er nesten som å stå på en stor konsert hvor publikum synger med. Ingen tenker på hver enkelt stemme. Man hører bare fellesskapet.
Slik føles altså Norge i et VM... men jeg vet også hvordan dette ender.
Når mesterskapet er over, kommer jeg garantert til å legge bort alt sammen. YouTube-algoritmen vil slutte å servere meg fotballl-analyser. Jeg kommer tilbake til musikken, til hverdagen og til livet mitt, og blir den samme nordmannen som alltid har hatt et temmelig avslappet forhold til idrett.
Men akkurat nå lar jeg meg rive med.
Og kanskje er det helt greit.
For noen få uker får jeg kjenne på noe som er blitt sjeldnere enn jeg tror vi liker å innrømme: følelsen av at et helt land trekker pusten samtidig.
Det er ikke sikkert det egentlig handler om fotball.
Det handler kanskje bare om oss.
Del på Facebook | Del på Bluesky
The Baboon Show - herlig, superenergisk gla’pønk!
(02.07.26) Festival - det kan på alle vis være overraskelsenes scene.