Grails lindret sjelen

Med stor oppmerksomhet til hverandre og innlevelse i egen musikk ga Portland-kvintetten Grails oss en fin, stemningsfull lørdagskveld. Instrumental musikk rik på nyanser og dynamikk der det skiftet mellom det meditative og det tyngre. Samtidig ytterst behagelig å høre på.

Grails / Goldie / 21.02.26

Av Jan-Olav Glette // 23.02.26

Før vi kom så langt hadde Thee Oh Sees-medlemmet Paul Quattrone satt oss i et eksperimentelt motorisk driv av støy, afrobeat, kraut og dub med elektroniske trommepads og samples.

Konserten starter forsiktig med fløyte og elektronikk før bandmedlemmene sakte men sikkert inntar scenen og naturlig kommer inn med sine bidrag til den i starten meditative, langstrakte musikken. Hele tiden er de fem musikerne oppmerksomme på hverandre og hver lille nyanse i lydbildet. Særlig er trommisen vital og en tydelig tilstedeværende kraft, også visuelt.

Utover i settet er vi innom en rekke uttrykk, med låter hentet fra bandets mer enn tjue år lange historie. Tidvis kan de rocke ganske så hardt.

Vi lar oss omslutte i overgripende lydlandskaper fylt av melodier, tekstur og dramatiske vendinger. Skiftninger man også kan oppleve i det visuelle bakteppet; de gamle filmsnuttene som vises på veggen bak bandet.

Musikken er filmatisk og forbindes gjerne med post-rock og har tydelige røtter i både tyngre musikk og psykedelia. Østlige influenser og bilder av maya-indianere slipper også til blant vakre naturlandskap og erotikk i fjæra.

Soundet bukter seg av gårde. Nesten uanstrengt og i hvert fall ganske sømløst flettes melodiene sammen til storslåtte, beroligende atmosfærer. Lydbildet engasjerer og fengsler samtidig som den behager.

Den fine forbindelsen mellom musikerne på scenen smitter over til publikum, sånn at vi får en fin opplevelse som lindrer sjelen.

Del på Facebook | Del på Bluesky