Beathoven - tro det eller ei ...
Litt røft, litt sårt, hiphop møter rockete pop møter melodiøsitet og dyktighet.
Jeg har ikke vært borti så gjennomført promopakke til noe band siden nittitallet. Kinovisning og ei flott presentasjonsfil på 21 sider som dekker det meste om både band, prosess, skive og kortfilm. Kanskje ikke så rart, siden jeg absolutt ikke er i deres vanlige målgruppe: snapchatgenerasjonen som er minst et tiår yngre enn meg og som lytter til listetoppmusikk, band jeg ikke en gang har hørt om.
Når det er sagt, prøver jeg å ikke la meg begrense av merkelapper og slikt, og prøver å lytte til så mye forskjellig som mulig.
«Til tider har det vært veldig vanskelig å komme inn på riktig spor, når vi i over ett år har jobbet målrettet mot dette albumet. Tanken om å lage hits som treffer 80% av landet har surret rundt i hodet siden vi hadde vår come-up. Det er jo litt skummelt å gå en ny retning. Etter noen lange og gode samtaler sammen bare oss tre fant vi ut at nå skal vi lage akkurat det vi vil, og glemme topp 50. Dette albumet er laget for oss selv.»
Musikkbransjen har alltid vært småbrutal, og det er tydelig at Jonas Gard Steen Andersen, Johannes Andrés Knudsen og William Fredriksen har fått merke begge sider av medaljen. Det som skjer når et band legger bort hits-jaget og fokuserer på musikken, på å lage den for seg selv og ingen andre, er det man hører på «Sorgenfri Inn».
Det første jeg legger merke til er tekstene. «De beskriver det å være ung i storbyen,» og jeg kan identifisere med alt – selv om det er tretti år siden jeg var der. De skriver om press fra venner og fiender, kjente og ukjente, om å miste seg selv litt oppi det hele, om å være guder en dag for neste å befinne seg i et vakuum. Musikken bygger opp under vokalen, og ved flere gangers gjennomlytting greier selv jeg å høre hvem som synger hva. Beathoven er på mange måter et samarbeid mellom tre forskjellige vokalister, derav definering av mainartist i låtlista.
Og det låter faktisk skikkelig bra. Litt røft, litt sårt, hiphop møter rockete pop møter melodiøsitet og dyktighet. Først og fremst dønn ærlig i en ytterst dansbar forkledning.
Skiva er trettini minutter lang, så om du er like undrende til dette «ungdomsbandet» som jeg var, så holder du ut hele skiva. Den er faktisk verdt å lytte til. Jeg er temmelig sikker på at jeg skal prøve å komme meg til konserten deres på Sentrum Scene. Jeg mistenker de er et fyrverkeri på scena!
Låtliste (mainartist i parantes): Innsjekk // Bonnaroo (med Zoomin) // Hvor Mange Ganger Må Jeg Make It (med 2j) // Drifter // Rolling Stone (med Jsfavs) // Protein & Powerade (Feat. Helin Baida) // Sonder Intro (med Blackie) // Sonder (med Blackie) // Rowdytown // Mr. Negativ // Billabong Badebukse // Scener Fra Et Ekteskap // Sen Utsjekk
Del på Facebook | Del på Bluesky