Harry Styles og hans progressive pop
Har du sterke fordommer mot artister som har fortid i boyband? Harry Styles bør få deg på andre og bedre tanker.
Min kunnskap om Harry Styles står langt tilbake å ønske. Jeg har lest at han en gang var medlem i boybandet One Direction. OBS! Jeg skriver ikke dette for å kokettere; boyband har bare generelt ligget langt unna mitt bord. Jeg scroller gjennom deres største hits i forbindelse med denne anmeldelsen, og konkluderer med at jeg ikke har gått glipp av veldig mye.
Likevel er ikke dette mitt første møte med Harry Styles. Jeg oppdaga ham via min festlige nabo. «Har du ikke hørt ‘Sign of the Times’?!» spurte hun forskrekka. «Selvfølgelig har jeg det», mente jeg. Men så handla det altså ikke om Prince, men om Harry Styles.
Jeg blei slått i bakken av «Sign of the Times» med Harry Styles, og forlangte den på repeat - om og om igjen. Noen ganger er popmusikk sånn, når den er på sitt aller beste – som Lady Antebellums «Need You Now».
Det var med andre ord med en viss forventning jeg nærma meg dette albumet. Ikke fordi jeg forventa å få 12 stykk «Sign of the Times», for det er ikke mulig. Denne typen blinkskudd avfyres kun unntaksvis. (Ta deg tid til å høre på den, og du vil kjenne igjen noen av knepa fra «Purple Rain».)
Men hva fikk jeg? Noe helt annet! Og noe som tidvis er genialt!
Soundmessig er Harry Styles’ fjerde album low-fi. Dyngevis med teknologi, for all del. Men det meste låter bevisst neddempa. Her er ingen storslåtte ballader. I stedet får vi hva jeg vil kalle progressiv pop.
Vi fikk en forsmak med singelen «Aperture», som også ligger fremst i køen på albumet. Fem minutter med en synth som låter pumpeorgel, en repterende og pumpende bass, tricky trommer. Slett ingen ”pop”-singel. Men særdeles hektende, i likhet med sporet som følger, pianodrevne «American Girls».
Over i «Ready, Steady, Go!”, drevet av ei basslinje i klasse med den du finner i «Blurred Lines» (Robin Thicke/Pharrel Williams). Et riff, rett og slett. Har du forresten fått med deg at Jack Whites «Seven Nation Army» i sin helhet er knabba fra Anton Bruckners (1824-1896) 5. symfoni?!
«Coming Up Roses» er en sann genistrek. En strykekvartett som komp, og tankene går automatisk til «Eleanor Rigby»? De gjør vel det, selv om jeg kvier meg for å kalle den «McCartneysk». Uttrykket indikerer liksom at Sir Paul utelukkende skriver søtladne ballader, og det blir jo helt feil. Men om Paul McCartney gjerne kunne signert denne sangen? Så absolutt.
Hvordan god er Harry Styles som vokalist? Veldig, veldig god – og slike kvalifikasjoner handler på ingen måte alltid om å beherske et vidt toneregister. Det handler kanskje først og fremst om å ha kontroll. Harry Styles har stålkontroll – sjekk den stillegående, akustisk dominerte «Paint By Numbers» og avsluttende, smått 80-talls-ish «Carla’s Song». Dette er vokalkunst.
Noen ganger er det fornuftig å legge vekk fordommer. Skylappene kan komme til å sperre for funnet av gullkorn.
Del på Facebook | Del på Bluesky