Mon Rovîa og hans "Bloodline"

Da Mon Rovîa besøkte Rockefeller i forrige uke var mesteparten av låtmaterialet henta fra hans nyeste utgivelse, "Bloodline". Pål Bodin tar for seg både konserten og albumet.

---

Mon Rovîa / Rockefeller / 15.01.26

Av Pål Bodin, gjesteskribent og -fotograf // 23.01.26

---

Mon Rovîa blei født inn i den første borgerkrigen i Liberia i den vestlige delen av Afrika. Egentlig heter han Janjay Lowe eller Andrew Lowe siden det er det navnet sangene hans er registrert under. Hans kunstnernavn er tatt fra byen han blei født i, Monrovia, som jo er hovedstaden i ovennevnte land.

Han har aldri møtt sine biologiske foreldre. Sju år gammal blei han redda unna av misjonærer fra en skjebne som barnekriger i Liberias andre borgerkrig og blei adoptert til USA. Han og hans nye familie landa først i Florida, flytta så til Montana, så Bahamas og endte til slutt i Chattanooga i Tennessee, der han først fatta interesse for musikk.

Det gir mening. Det er vel knapt mulig å ikke bli opptatt av musikk om du befinner deg i det området. Både i delstaten Tennessee og i Appalachia for øvrig finner du rike nord-amerikanske folkemusikktradisjoner i alle sjangere og en arv etter en nærmest endeløs rekke av banebrytende musikkskapere. For et område for en ung, blivende musikkskaper å hente inspirasjon fra.

Musikken hans betegnes som «Afro-Appalachian Folk» eller afro-appalachisk folkemusikk og visesang på norsk. «Bloodline» er hans andre album. Han starta med å laste opp sin første låt til Soundcloud i 2017 og har fortsatt med å laste opp mye dit. I 2020 kom EP-en «Sunburnt», så kom «Dark Continent» i 2021, influert av hip-hop, trap, R&B foruten visesang (eller «folk», da). Mellom 2023 og 2025 kom EP-ene «Act 1: The Wandering», «Act 2: Trials», "Act 3: The Dying of Self» og «Act 4: Atonement» som alle har leda fram mot hans nåværende musikalske uttrykk.

På «Bloodline» blandes tradisjonelle instrumenter som ukulele, banjo og gitar med synth og støttevokal/kor. Cooper Holzman har vært hovedprodusent, spiller diverse instrumenter og har hjulpet til med skrivinga av Mon Rovîas låter sammen med Grant Averill. Produksjonen er gjort så Rovîas vokal og tekster alltid spiller hovedrollen.

«Bloodline» er ei sjølbiografisk reise, først og fremst hans indre, fortalt gjennom små og store episoder og inntrykk som har forma ham. Sjøl forklarer han det hele i et lite hefte som følger plata, kalt «Field Notes». Det inneholder kommentarer til alle sangene og i innledninga står det bl.a.:

«Disse notatene jeg har samla er bilder, bruddstykker av dager levd i skjult sorg og, til tider, i dyp smerte. Det meste av det skjult av smil og en uendelig trang til å få andre til å føle en glede som unngikk meg. Jeg tok inn alt og håper nå å puste ut det som har blitt lært og opptjent ved å sitte for seg sjøl. Måtte det gi deg innsikt og perspektiv på hva livet er: En vakker kamp. For vi må ikke bare gå gjennom, men også komme gjennom det som har blitt gitt. Mitt håp, når du lytter, er at du ser, uansett alt som har skjedd og vil komme til å skje: Dette livet, ditt liv, ER verdt å leve.»

Få dager etter utgivelsen av «Bloodline» holdt Mon Rovîa konsert på Rockefeller i Oslo. Han sjøl på ukulele og vokal, sammen med tre medmusikanter på henholdsvis akustisk gitar, bass/tangenter og trommer klarte fint å gjenskape den fine stemninga på albumet. Til tross for alvorlige temaer i sangene får man ro i sinnet ved å høre musikken hans. Det blei allsang og flere ekstranumre.

Her er setlista slik den så ut for musikerne på scenen. På nettet ligger det ei setliste med et par små avvik, men jeg velger å publisere «sceneversjonen».) Sanger merka asterisk (*) er fra «Bloodline».

Jester in the Bowl
Oh Wide World *
Day at the Soccer Fields *
To Watch the World Spin Without You
Little By Little *
Old Fort Steel Trail *
Whose Face Am I *
Running Boy *
Bloodline *
Big Love Ahead
Field Song *
Infinite Pines *
Crooked the Road (fra «Act 4: Atonement»)

Ekstranumre:

Rust (fra «Act 4: Atonement»)
Somewhere Down In Georgia *
(Kanskje ei låt her. Med kanskje kvelden eneste gitarsolo. Kort solo, men fin.)
Heavy Foot *

Resa Saffa Park med Birk Lindsjørn på piano varma opp før Mon Rovîa. Skjønt «varma opp», det var nærmere en «double bill», altså to likeverdige konserter i éi pakke.

Theresa Eggesbø, som Resa egentlig heter, er både sanger, sangsmed og skuespiller og ved et tilfelle fikk vi to artister med stedsnavn som kunstnernavn denne kvelden. Resa er vel en forkortelse for fornavnet hennes mens Saffa Park er en park i Dubai, fødebyen hennes. (Parkens navn er med én «f», men Saffa klinger litt bedre i denne sammenhengen.)

Mange kjenner henne vel fra NRK-serien «Skam» og Netflix-serien «Ragnarok» samt filmen «Kometen».

Publikum kom tidlig, ikke minst på grunn av henne, tenker jeg, og salen var full da hun starta. Vi fikk ni fine sanger, framført på eksemplarisk vis. Gikk du glipp av henne denne gangen, meld deg på nyhetsbrevet hennes, så får du vite når og hvor hun dukker opp neste gang: https://resasaffapark.com/contact/

Setliste:
(Sanger merka asterisk (*) er fra Resas siste album «Silver Bead Eyes» som kom ut i februar i fjor.)
Candles
Every Part Of Me *
Heavy (fra «Madness. Let Me In!»)
The Wreck *
There's No Sin In Sight If You're a Liar
June *
I'll Be Feeling You *
Heal Me *
Okay *

---

Del på Facebook | Del på Bluesky