Trisha Yearwood på egne, stolte bein

For første gang gir Trisha Yearwood ut et et album der hun hele veien er kreditert både som låtskriver og produsent. Hun kommer ypperlig ut av begge øvelsene.


Hun fylte 60 i fjor, og det begynner å bli lenge siden hun drukna oss i «How Do I Live». Trisha Yearwood nådde en foreløpig karrieretopp på 90-tallet, da hun sammen med Shania Twain utgjorde en spydspiss i den delen av country-markedet som søkte seg inn på popmusikkens enemerker.

Til fortvilelse for noen, til enorm begeistring for andre – og i dette valget var «andre» det desidert største partiet.

Hun er ei sterk dame, sin egen sjef i ett og alt. I ain’t nobody’s little lady but my own. I forrige tiår brukte hun mye tid som vertinne for eget matshow på tv - Trisha's Southern Kitchen. Men hun rakk et tribute-album med storband til Frank Sinatra, «Let’s Be Frank» (2018), og det mer reinspikka country-albumet «Every Girl» (2019).

«The Mirror» inneholder et par kjedelige låter jeg kaller «ompa-ompa-country»; hun har et tett samarbeid med Garth Brooks bak seg. Men jevnt over får vi servert en lykkelig blanding av søt pop og like søt country.

De to beste låtene kommer helt til slutt. Den inderlige kjærlighetshistoria til vår hardt prøvede planet, «Goodnight Cruel World», men kanskje først og fremst «When October Settles In». Her snakker vi en ballade som fortjener klassikerstatus.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.