Lambrini Girls - trassig, gøyal og styrkende punk
Med "Big Dick Culture" braker det bokstavelig talt løs. Dette er en aften i aktivismens tegn, svært passende på kvinnedagen.
Lambrini Girls / John Dee / 08.03.25
Brighton-baserte Lambrini Girls skriker hissig og høyt, og sier uredd fra om politivold, homofobi, overgrepskultur, høyreekstremisme og annet grums når konsertscenen John Dee i Oslo gjøres til deres talerstol og boltreplass lørdag 8.mars.
Samtidig allierer den moderne riot girrrl eller støypunk-trioen seg med LHTB-samfunnet og overgrepsofre mens de driver ut samfunnets demoner. Det var riktig så morsomt og glødende elektrisk idet salen ble forvandlet i vennligsinnede tumulter.
Performativ, ikke ærlig mannlig ridderhet med vikarierende motiv, får høre hvor upassende den er. De tar senere også et oppgjør med lad culture og den allstedsnærværende misogynismen og trans- og homofobien som kommer med den.
You reposted the thing I wrote about women in music
Thank you so much for doing your bit
Big Dick energy, big dick energy
I'm one of the nice guys
So why won't you have sex with me?
Cause it's not that big
Big dick energy, crying ironically
Yet you act like I'm your mother and your therapist
Brennhete korte punksnutter, i tradisjonen etter X-Ray Specs, Huggy Bear og Big Joanie, hamres lidenskapelig ut og er glødende hissig. Lambrini Girls krever umiddelbar endring fra de mange godt voksne mennene i salen, men også de yngre pønkerne og punkettene. Her må vi alle respektere hverandre.
Gulvet foran scenen er kjapt et uregjerlig kaos, en virvelvind av bevegelse i alle retninger. Hatefulle menn og andre dårlige forbilder får umiddelbart passet påskrevet i enkle, direkte ordelag som ikke kan misforstås. Proppfulle av energi og med fandenivolsk iherdighet og engasjement, drar jentene og queer- mannen bak trommesettet oss inn i sitt univers med eksplosiv kraft, slagord, fellesskap og motstand mot overgripere, fascisme og dårlige maktpersoner.
Det tar ikke lang tid før vi finner vokalist, gitarist og frontkvinne Phoeby Lunny ute blant publikum. Sprø, modig og mentalt ukontrollerbar skrener hun ut blant publikum med voldsom kraft og bestemthet mens hun med manisk, guttural stemme spytter ut tankevekkende og sinte meldinger som noen og enhver bør kunne føle seg truffet av. Hun er både fryktløs og jublende til stede.
Ute blant tilhørerne driver hun ut ondskapen og misoppfatningene i oss og seg selv. Makker Lilly Maceira på bass holder seg på scenen, og er noe mer tilbakeholden i bevegelsene sine. Men heller ikke hun mangler energi.
Duoen setter søkelyset på overgrepskultur. De står frem som allierte for LHTB-samfunnet og kvinner i kampen for at alle skal føle seg trygge og sett, både på konsert og i samfunnet generelt. Lidenskapelig engasjert snakk mellom låtene understreker dette, sammen med den eksplosive musikken.
Det får de live-hjelp til av trommisen Banksy. Han løfter queer-perspektivet og tryggheten til de binære frem som en viktig del av 8.mars, ikke minst hverdagsengasjementet for å skape en bedre og mer inkluderende verden.
- Rekk opp hånden dere som er queer! roper hun i "Help Me I'm Gay". Alle, hver og en, kan være en queer-legend.
Lunny holder på ingen måte tilbake når hun uten noen som helst sperrer utforsker dagens Storbritannia i "God's Country":
All hail
God's Country
Big Ben Number 10
Oxford and Cambridge
Small talk about the weather
Outside detention centres
Union Jacks oil from Iraq
And God save the King
All hail
God's Country
Daily Mail bacon baps
Racist uncles want their country back
Flag Shaggers
Maggie Thatcher
Oh Britannia
God save the King
De kritiserer syrlig dobbelmoralisme, fascisme, innvandrerfiendtlighet, sosial utstøtelse og nød, samt berikelse på de fattiges bekostning og manglende realisme fra den politiske øvrigheten og andre maktpersoner.
Med "Bad Apples" angripes dårlig politimenn med frasen "acab", eller "all cops are bad" om du vil. Frontkvinnen drar i gang en call response. De oppfordrer oss alle til å ta et aktivt grep mot seksuelle overgrep på konserter og i samfunnet ellers, ber oss lytte og tro på ofrene.
Så drar de i gang "Boys in the Band":
Raising a glass to the boys who got this far
Without being called out for anything
From the tactics of all connecting
They resolve into flirting
'
Cause we seperate the art from the artist … roper hun sarkastisk.
I et tidligere vers heter det:
We've only ever dreamt of the majority they represent
//
Who could get away with anything
Normalise the way they behave after they avert the blame // Pretend there's no special treatment
Det opponeres berettiget mot den destruktive rockekulturen hvor musikerne tar seg til rette. De benytter publikum og publikumsdeltakelse som en aktiv del i konserten, og vi får både hissig punk og elektroniske rytmer.
Når synth-samplet fra "Cuntologi 191" skråler ut av PA-et til slutt drives vi alle med i ivrig spretten dans mens vi skriker cunty. Lunny er etter hvert igjen ute i publikums-mylderet mens oppvarmer Kent Osborne blir med resterende bandmedlemmer på ellevill dansemoro foran på scenen.
Skikkelig moro var det. En passende og styrkende påminnelse kvinnedagen 8. mars.
Del på Facebook | Del på Bluesky