«Once» på Det norske teatret helt OK, men …

Det jeg husker tilbake på med mest glede, er faktisk velkomsten til teateret. En fiolinist og en cellist som spiller Waterboys i foajeen lover godt. På scenen ramler mye sammen, dessverre.

---

Once / Det norske teatret / 01.02.25

Av Arild Rønsen // 01.02.25

---

”Once” er en prisbelønt musikal, bygd over filmen med samme navn fra 2007. I begge oppsetningene er musikk og tekst signert Glen Hansard og Markéta Irglová. Musikalen hadde premiere i New York i 2011, og har siden levd sitt liv i storby etter storby.

Handlinga er enkel, og veldig tradisjonell – hvilket ikke behøver å være noe negativt tegn. En ung dubliner jobber med å reparere støvsugere, men mest lengter han til kjæresten som har reist til New York. Som gatemusikant møter han den tsjekkiske aleinamora. Søt musikk oppstår. Men de kan aldri nå helt i mål. Romeo og Julie, i enkle kår i Dublin.

Problemene med forestillinga tårner seg opp. Musikken først. «Falling Slowly», en slags tittelmelodi, befinner seg i kategorien «Shallow» (Lady Gaga/Bradley Cooper). Men også tåreperser kan ha vidt forskjellig kvalitet. Der «Shallow» er Top of the Pops, er «Falling Slowly» bare helt OK.

Resten av sangrepertoaret er aldri mer enn bare helt OK, noe er direkte svakt. Alt framført av skuespillerne, som altså også er musikere. De spiller og synger helt OK, men aldri på et vis som kan kalles fremragende.

Så til språket – som dessverre er irriterende oppstylta. Jeg trodde virkelig «Det norske teatret»-nynorsk var gått ut på dato for lengst. Så er ikke tilfelle. Skuespillerne snakker og synger som om de har til oppgave å framføre bokstavtro uttale.

Det er jo ingen som snakker nynorsk, like lite som det er noen som snakker bokmål. Nynorsk og bokmål er skriftspråk. Han og hun som kommer fra Ørsta eller Kristiansand snakker ikke nynorsk, like lite som han og hun som kommer fra Bøler eller Frogner i Oslo snakker bokmål.

Vi snakker helt forskjellig her i landet, i et utall av dialekter. Det vi har til felles er at vi snakker norsk.

Hvor sannsynlig er det da, at en ung kar fra Dublin og ei tilreisende tsjekkisk kvinne snakker helt likt norsk? For å få det til, må begge holde seg til en fullstendig unaturlig, tillært språkform. Kall det gjerne dialektfri nynorsk. Og den står i veien for levende dialog.

Det låter kunstig. Og dét må da både regissør og skuespillere høre? Jeg er usikker på om noe av ansvaret skal tillegges hamarsingen Frida Ånnevik. Hun har kanskje bare oversatt, uten å ha ansvar for det språklige sluttbildet?

Regien er ved svenskfinske Jakob Höglund, og er også helt OK. Enkle kulisser, stort sett uten andre effekter enn at det akustiske pianoet bytter plass på scenen.

Hovedpersonene i stykket, rett og slett Han og Ho, blir spilt av Kim Helge Strømmen og Ina Svenningdal. De gjør også en helt OK jobb. Men ingen av dem er veldig flinke verken til å synge, eller spille gitar og piano. Deres innsats kan stå som illustrasjon på denne forestillinga. Helt OK.

De andre skuespillerne gir fine bidrag til det musikalske og akustiske lydbildet, men blir aldri mer enn kulisser i handlinga.

Jeg har ikke sett filmen eller musikalen i en engelsk oppsetning. Og for all del – dette skal ikke være «Annie», «Evita» eller «Jesus Christ Superstar». Likevel sitter jeg dessverre igjen med inntrykk av at dette kunne blitt så mye, mye bedre.

Men da måtte man turn back to page one – og dét er det definitivt for seint å gjøre noe med.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky