Mektig gotisk Doom fra Chelsea Wolfe
Med massiv tyngde, vrengte gitarer og en bemerkelsesverdig vakker sopranstemne forhekset Chelsea Wolfe gjestene på Rockefeller søndag 16.juni med stemningsfull dronende doom folk. En voldsom atmosfærisk lydvegg med dyster støy og intensive inntrykk, men som også pekte mot lys.
Chelsea Wolfe, Kælan Milka / Rockefeller / 16.06.24
"Whispers In The Echo Chamber" får starte forestillingen i det intro-låten toner ut - en låt som gradvis bygger opp momentum, før det hele faller fra hverandre. Elegisk piano og dyp bass og hennes operatiske stemme. Vi hensettes fort til en spesiell stemning hvor musikk, sceneoppsett, enkle dataillustrasjoner og kaleidiskopisk lys - noe senere scenerøyk- virker sammen om å skape en spesifikk atmosfære av dunkelhet eller realisme, som den amerikanske singer/songwriteren selv sier.
Rockefeller er mørklagt og det er begrenset lyssetting på scenen. Ofte kan vi knapt skimte ansiktet hennes. Det minimale lyset gjør det lavmælt, men også dramatisk. Svulmende, dype følelser og rike lydbilder står på planen.
Fokus for aftenen er årets album "She Reaches Out To She Reaches Out To She". Vi får hele ti låter derfra. Bekjennelser frå den nå edruelige musikeren.
Tematikken for kvelden er altså personlig vekst, veiledning og utvikling. Wolfe har tatt oppgjør med nedbrytende, skadelige mønster og situasjoner hun ikke lenger vil sette seg selv i.
Wolfe - også Winter Trees, Red Host, Wild Eyes, BloodMoon og Mrs. Piss - har svart kjole og høyhælte hvite sko der hun står i midten på scenen i bortimot bekmørke med bare antydning til sidelys. En aura av mystikk ligger over det hele.
Fem låter inn får vi de to første katalog-låtene i form av "16 Psyche" Og "The Culling" fra 2017s "Hiss Spun". Vendepunktet i sistnevnte er enormt når de mot slutten skrener ut i energiske lydbølger.
Hun får etter hvert en gitar i hendene, etter å ha startet med utelukkende sang. Utover veksler hun mellom bare sang og en kombinasjon av vokal og seksstrenger. Stemmebruken er dynamisk, og innbefatter både hviskende og dominant snerr.
Det er først langt ute i konserten hun sier noe mellom låtene.
Hennes musikalske makker gjennom mange år Ben Chisholm (Wild Eyes og BloodMoon) står for synth, piano og elektronikk. I blant finner han også frem bassen og rocker hardt, eventuelt veiver den høyt i luften.
Lead gitarist Bryan Tulao (Black Math Horseman, Mother Tongue) poserer for det meste i positur i bakgrunnen på scenen ved trommene.
Trommisen Jess Gowrie (Horseneck, Mrs Piss, Red Host, The Drama) hamrer mer enn han spiller synthtrommer med lite cymbalbruk. Enkelt og effektfullt.
- Åh Herregud", utbryter ei dame tre låter ut i konserten i det "Eyes Like Nightshade" fader ut med kvinnen som ble født i Roseville, California 14. november 1983.
Så fort Rockefeller åpner dørene strømmer publikum forrest i lokalet, frem foran scenen for de mest attraktive plassene hvor man kan se best og er nærmest artist. Det er en særdeles dedikert skare som er på plass denne søndagen. En del har også kommet for å se og støtte den islandske oppvarmeren. Blant bandtrøyer med The Soft Moon og Watain kan vi spotte ganske mange Kælan Mikla.
Element av neofolk og synth har kommet til, og lydbildet har blitt stadig tyngre og mer massivt influert av samarbeid med Converge, Deafheaven, Russian Circles og Aaron Turner fra Isis og Old Man Gloom.
"Feral Love" fra 2013s "Pain Of Beauty" (som løftet henne opp fra status som undergrunnsartist, men samtidig fikk henne kansellert av politisk korrekte og bevisste punkere grunnet en cover av Burzum-låten "Destruction Makes The World Burn Brighter) mottas med stor glede.
Wolfe har hatt et oppgjør med seg selv og den lite gjennomtenkte coverlåten.
I likhet med en tidligere flørt med Ayn Rand, har hun markert avstand til Burzum som hun mener er for politisk ekstrem.
"House Of Self Undoing" setter oss i en slags trance med pulserende bass.
Musikalsk spenner det mellom aggressiv metall og fintfølende skjønnhet.
Vi får et par riktige deep cuts når hun for første gang på denne turneen fremfører "They'll Clap When You're Gone". Nå uten ekko og reverb overload.
"Flatland" er hentet fra "Unknown Rooms: A Collection Of Acoustic Songs" fra 2012. Gitar-roadien kommer med den akustiske gitaren til den planlagte avslutningen med "The Liminal".
Chelsea Wolfe vil det annerledes. I dag gjør hun en elektrisk versjon av sangen hun pleier å levere i akustisk drakt.
Noen ekstranummer utover det planlagte er det bare å glemme. Dette er et vel regissert show som stort sett holder seg innenfor den forhåndsgitte formelen.
I forkant hadde de tre islandske kvinnene i Kælan Mikla tatt oss tilbake til 1980-tallets goth-klubber med sin Joy Division-traktorbass, synth og eterisk vokal. Man kunne se folk utføre svaiende dans ute i lokalet, og anmelder begynner å mimre for seg selv om Xmal Deutschland og desslike.
Alt i alt en passe transcenderende kveld som understreket Chelsea Wolfes unike egenart og kontinuerlige evne til å fornye seg og sitt uttrykk.
Live på Folken i Stavanger i kveld.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Chelsea Wolfe har streita seg opp
(25.08.26) "The Dark" er ei ufattelig velspilt skive, men den er langt fra industrial-goth-doom.
Chelsea Wolfe har streita seg opp
(25.08.26) "The Dark" er ei ufattelig velspilt skive, men den er langt fra industrial-goth-doom.