Take That - really?

Det er en pop-opplevelse av de sjeldne å låne øre til Take That anno 2023.


I kredible rocke-kretser fins det knapt noen mer belastende sjangerbetegnelse enn «boyband». Om vi holder 60-tallets The Monkees utafor, begynte vel spetakkelet med New Kinds on the Block, før vi fikk Backstreet Boys, ‘N Sync, One Direction, Boyzone – og Take That.

Disse banda har ofte – noen vil si så godt som alltid – blitt musikalsk undervurdert. Ikke minst har rock-orienterte journalister fullstendig og uten grunn diskreditert/oversett det faktum at disse banda har vært springbrettet for glimrende pop-artister som Justin Timberlake, Ronan Keating og Robbie Williams.

Ta gjerne med pionerene i Wham i samme slengen.

Gary Barlow har hele tida vært den sentrale låtskriveren i Take That, og det er langt fra tilfeldig at han i en periode samarbeida med selveste Diane Warren – hun som skreiv «Un-Break My Heart» for Tony Braxton, «How Do I Live» for LeAnn Rimes, «Music Of My Heart» for Gloria Estefan & ‘N Sync og «I Don’t Want To Miss A Thing» for Aerosmith.

Her kommer ei lystig historie, sett i ettertid, når det gjelder dette med kredibilitet. På 90-tallet hadde jeg VG-skribenten Thomas Talseth i min stall i PULS. (Ja, det er nesten ikke tall på hvor mange musikkjournalister som har begynt sin karriere i PULS, BEAT eller Nye Takter.) Da Thomas relativt innstendig foreslo å plassere Take That på forsida, trodde jeg først at han fleipa. Jeg husker ikke helt om det var i forbindelse med «Take That & Party» (1993), eller «Nobody Else» (1995).

I PULS var vi jo på Pulp, Blur, Happy Mondays, The Stone Roses, The Charlatans og Oasis. Ikke et fuckings boyband!

Med «This Life» tilgjengelig 20 år seinere, er det ikke vanskelig å innrømme at unge Talseth hadde en viss teft. Glattslikka popmusikk, ja vel – men dette bandet oser av oppfinnsomhet og musikalsk kvalitet. Sløye melodier og fantastisk koring. Hør på tittelkuttet, og du lytter til lyden av Steely Dan i boyband-format.


Og noe mer glamorøst:

Ja, popmusikk kan virkelig være bare kos og gøy og morsomt!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Bildespesial: Høstsabbat 2026

(27.10.26) Høstsabbat er en eventyrlig reise i doom, hardcore og matall. Todagersfestivalen fortsetter å presentere underskogen av den mørke tunge rocken


Mørke linjer hos Fontaines D.C.

(27.10.26) I 1991 ga Massive Attack ut plata «Blue Lines» som på mange måter etablerte trip hop, og samtidig hadde en tittel som omfavnet melankolien og det mørke. Fontaines D.C. har også, særlig på de to siste platene «Romance» (2024) og nå «Dopamine Chamber», gått i en mørkere, mer industriell bakgate - selv om sola og håpet også viser seg en gang iblant i både musikken og tekstene.


Verdens beste Unni Wilhelmsen

(26.10.26) Unni Wilhelmsen er mye, det er jeg sikker på at alle som har vært i kontakt med henne vil være enig i. Derfor føles det helt naturlig å feire hennes første 30 år som scene- og plateartist på noe såpass offisiøst som en stor teaterscene.


Hip-hop forbrødring med .Paak og Cordae

(24.10.26) Det er ikke alltid livet blir enklere av å få penger på konto og suksess på CV-en. På «Heavy Is the Crown» tar Anderson .Paak og Cordae oss med inn i en verden der luksus, selvtillit og musikalsk overskudd møter familiekonflikter, dårlig samvittighet og voksenlivets mindre glamorøse sider.


Ei gitarplate for mørke høstkvelder

(23.10.26) For ei vakker plate! Et album å nyte – fra første til siste rille.


Haken mangler en gitar ...

(22.10.26) «Flinkisprog» kalte progdama det, og det er absolutt en passende betegnelse - for de er himla dyktige.