Take That - really?

Det er en pop-opplevelse av de sjeldne å låne øre til Take That anno 2023.


I kredible rocke-kretser fins det knapt noen mer belastende sjangerbetegnelse enn «boyband». Om vi holder 60-tallets The Monkees utafor, begynte vel spetakkelet med New Kinds on the Block, før vi fikk Backstreet Boys, ‘N Sync, One Direction, Boyzone – og Take That.

Disse banda har ofte – noen vil si så godt som alltid – blitt musikalsk undervurdert. Ikke minst har rock-orienterte journalister fullstendig og uten grunn diskreditert/oversett det faktum at disse banda har vært springbrettet for glimrende pop-artister som Justin Timberlake, Ronan Keating og Robbie Williams.

Ta gjerne med pionerene i Wham i samme slengen.

Gary Barlow har hele tida vært den sentrale låtskriveren i Take That, og det er langt fra tilfeldig at han i en periode samarbeida med selveste Diane Warren – hun som skreiv «Un-Break My Heart» for Tony Braxton, «How Do I Live» for LeAnn Rimes, «Music Of My Heart» for Gloria Estefan & ‘N Sync og «I Don’t Want To Miss A Thing» for Aerosmith.

Her kommer ei lystig historie, sett i ettertid, når det gjelder dette med kredibilitet. På 90-tallet hadde jeg VG-skribenten Thomas Talseth i min stall i PULS. (Ja, det er nesten ikke tall på hvor mange musikkjournalister som har begynt sin karriere i PULS, BEAT eller Nye Takter.) Da Thomas relativt innstendig foreslo å plassere Take That på forsida, trodde jeg først at han fleipa. Jeg husker ikke helt om det var i forbindelse med «Take That & Party» (1993), eller «Nobody Else» (1995).

I PULS var vi jo på Pulp, Blur, Happy Mondays, The Stone Roses, The Charlatans og Oasis. Ikke et fuckings boyband!

Med «This Life» tilgjengelig 20 år seinere, er det ikke vanskelig å innrømme at unge Talseth hadde en viss teft. Glattslikka popmusikk, ja vel – men dette bandet oser av oppfinnsomhet og musikalsk kvalitet. Sløye melodier og fantastisk koring. Hør på tittelkuttet, og du lytter til lyden av Steely Dan i boyband-format.


Og noe mer glamorøst:

Ja, popmusikk kan virkelig være bare kos og gøy og morsomt!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Hyggekveld med Elvis Presley

(20.02.26) Noe nytt om Elvis (1935-77)? Nei, selvfølgelig ikke. Men “EPiC: Elvis Presley in Concert” gir deg en trivelig kveld på kino.


Solid metalkveld - toppet av Paradise Lost

(18.02.26) Paradise Lost kom til Oslo for å spille, og de rev ned huset med stil.


Heidundrande tøft fra Rozario

(18.02.26) Imponerende vokal, fete riff, perfekt tromming, drivende låter med gode tekster. Rozario i et nøtteskall.


CC Cowboys – et slags perpetuum mobile

(16.02.26) Er CC Cowboys stadig et relevant band? Ja – Magnus Grønneberg & Co har en bemerkelsesverdig stayerevne.


Solgløtt fra Marte Eberson

(15.02.26) Akkurat idet januar går over i februar, når mørket fortsatt er tungt, men likevel bærer i seg en stripe av lys og håp, da slipper Marte Eberson albumet «Lights From the Ocean». Hun byr oss opp til dans i havets rytmer: bølgende og bevegelige, i stadig veksling mellom ro og uro, lys og mørke.


Hva fant Morten Abel i arkivet sitt?

(14.02.26) På engelsk igjen, og en liten dæsj arabisk sang og resitasjon. Holder en av norsk popmusikks aller flinkeste melodisnekkere koken?