Take That - really?

Det er en pop-opplevelse av de sjeldne å låne øre til Take That anno 2023.


I kredible rocke-kretser fins det knapt noen mer belastende sjangerbetegnelse enn «boyband». Om vi holder 60-tallets The Monkees utafor, begynte vel spetakkelet med New Kinds on the Block, før vi fikk Backstreet Boys, ‘N Sync, One Direction, Boyzone – og Take That.

Disse banda har ofte – noen vil si så godt som alltid – blitt musikalsk undervurdert. Ikke minst har rock-orienterte journalister fullstendig og uten grunn diskreditert/oversett det faktum at disse banda har vært springbrettet for glimrende pop-artister som Justin Timberlake, Ronan Keating og Robbie Williams.

Ta gjerne med pionerene i Wham i samme slengen.

Gary Barlow har hele tida vært den sentrale låtskriveren i Take That, og det er langt fra tilfeldig at han i en periode samarbeida med selveste Diane Warren – hun som skreiv «Un-Break My Heart» for Tony Braxton, «How Do I Live» for LeAnn Rimes, «Music Of My Heart» for Gloria Estefan & ‘N Sync og «I Don’t Want To Miss A Thing» for Aerosmith.

Her kommer ei lystig historie, sett i ettertid, når det gjelder dette med kredibilitet. På 90-tallet hadde jeg VG-skribenten Thomas Talseth i min stall i PULS. (Ja, det er nesten ikke tall på hvor mange musikkjournalister som har begynt sin karriere i PULS, BEAT eller Nye Takter.) Da Thomas relativt innstendig foreslo å plassere Take That på forsida, trodde jeg først at han fleipa. Jeg husker ikke helt om det var i forbindelse med «Take That & Party» (1993), eller «Nobody Else» (1995).

I PULS var vi jo på Pulp, Blur, Happy Mondays, The Stone Roses, The Charlatans og Oasis. Ikke et fuckings boyband!

Med «This Life» tilgjengelig 20 år seinere, er det ikke vanskelig å innrømme at unge Talseth hadde en viss teft. Glattslikka popmusikk, ja vel – men dette bandet oser av oppfinnsomhet og musikalsk kvalitet. Sløye melodier og fantastisk koring. Hør på tittelkuttet, og du lytter til lyden av Steely Dan i boyband-format.


Og noe mer glamorøst:

Ja, popmusikk kan virkelig være bare kos og gøy og morsomt!


Del på Facebook | Del på Bluesky

16 Horsepower - ikke et eneste kjedelig øyeblikk!

(23.05.26) Lett slentrende entrer Denver-kvartetten scenen og begynner like godt med «I Seen What I Saw» fra det sterke debutalbumet «Sackcloth 'n' Ashes». Det er populært, og det er på ingen måte en selvfølge — ei heller dagligdags — at selveste 16 Horsepower i det hele tatt står sammen på en scene, i Norge, og mind me, i hvert fall ikke i festningsbyen Halden.


Dødspop og postpunk med Makthaverskan

(23.05.26) Uten å gjøre veldig mye vesen av seg, er like fullt vokalisten det naturlige blikkfanget i Makthaverskan - gjennom de dypt ektefølte tektene og den imponerende vokalkraften hun gir låtene i brakkvannet shoegaze, c86, drømmepop, dødspop og postpunk. De resterende bandmedlemmene tilføyer rytmisk, hektende nødvendighet på den trange klubbscenen.


Hysj! Tori Amos forlanger ordet

(22.05.26) Tori Amos sender et varsku. Hjemlandet hennes er i ferd med å gå i stykker. «In Times of Dragons» er et album som gjør et uutslettelig inntrykk.


Det er veldig enkelt å like Metric

(18.05.26) Bemerkelsesverdig sprek pop/rock, slik vi var mest vant med å høre den på 80- og 90-tallet.


Helt til topps med Bulgaria!

(17.05.26) PULS kårer vinneren av Eurovision, før stemmene er telt opp!


Jørun Bøgebergs metode

(17.05.26) Hva ville Jesus gjort? heter det gjerne i kristenkretser. Her får du svaret på hva Jørun Bøgeberg ville gjort, om han trengte dypt inn i den norske folkemusikken.