Det smått utrolige pop-eventyret Wham!
Eventyret varte i knapt fire år, men i ettertid er det nok en del skribenter i New Musical Express, Sounds og Melody Maker som vil ha godt av en titt i speilet.
Wham! / Chris Smith (regi) / Netflix
Det begynte i grunnskolen. Da Georgios Kyriacos Panayiotou kom som ny elev var det bare én som rakk opp hånda da læreren spurte hvem som ville være fadder. Han var noen måneder eldre enn nykomlingen, og het Andrew Ridgeley. De var bare 12 år gamle.
Som tenåringer danna de ska-bandet The Executive, uten suksess. Bandet ble ganske snart lagd ned, men Andrew og George fortsatte å lage sanger de tok opp på en firespors kassettspiller. «Sosiale kommentarer til disco», mente noen - og da de spilte en første demo av «Careless Whisper» for en A&R-mann var meldinga kort og brutal: «Fin stemme, men gå hjem og skriv en hit!»
Det blir samme historia gang på gang med disse A&R-folka. Om det fins ei liste over yrkesgrupper som har tatt flest elendige beslutninger, må den nødvendigvis toppes av «A&R».
«Careless Whisper» skulle siden bli gitt ut som George Michaels første solo-singel, to år før Wham! offisielt ble oppløst. Historia om innspillinga og produksjonen av denne superhiten sier mye om George Michaels pågangsmot og tro på seg sjøl. Han dro til USA for å møte Jerry Wexler, produsenten til Aretha Franklin og Ray Charles. Verdens beste studio og verdens beste studiomusikere.
Men opphavsmannen mislikte resultatet, han syns produksjonen var flat. Dermed gikk han til verket på egenhånd. Et smart trekk.
De to første singlene til Wham! floppa, men så inntraff et lykketreff. Et band som var hyra inn til Top of The Pops måtte melde avbud. Inn med Wham! Opptredenen ble et slags svar på The Beatles på Ed Sullivan Show. Superstjerner over natta.
Hvor gode var Wham!? De fikk det glatte lag i musikkpressa, der skribentene vel fortsatt befant seg i post punk-modus. Men at de ikke så kvalitetene i låter som «Bad Boys», «Wham Rap!», «Young Guns» og ikke minst «Club Tropicana» er smått uforståelig.
På sitt beste var Wham! en miks av funk og disco – omgjort til reinspikka pop, som regel med følge av en feit blåserrekke. «Freedom» og «Wake Me Up Before You Go-Go» er perler som fikk Elton John til å sperre opp øynene for George Michael som låtskriver - nettopp den anerkjennelsen han ønska seg mest av alt.
I 1985 ble Wham! den første virkelig store pop-act som spilte i Kina, en begivenhet som ikke minst vakte oppsikt i USA. Wham! kunne med en viss rett påstå at de hadde verdensherredømme, og var selvfølgelige gjester da den britiske pop-eliten gikk sammen om «Do They Know It’s Christmas», sangen som kom stil å stå i veien for at «Careless Whisper» skulle bli George Michaels fjerde nummer 1-singel i 1984.
Under Live Aid sommeren 1985 fikk George Michael oppleve et av hans til da aller største øyeblikk, da han framførte «Don’t Let The Sun Go Down On Me» sammen med Elton John.
Andrew Ridgeley og George Michael skilte lag som gode venner, og tok farvel med én utsolgt konsert foran 72.000 tilskuere på Wembley Stadium, 28. juni 1986.
«Wham!» har blitt en snill dokumentar om to ungdomsidoler. Filmen ble utgitt i forbindelse med årets Pride, men den som forventer innsikt i George Michaels «problemer» som homofil må leite annetsteds. Du som fortsatt måtte tvile på at de kom opp med noen reale pop-klassikere vil imidlertid ha godt av dette trivelige gjensynet.
Tillat et lite personlig PS. I 1984/85 dro jeg to ganger til England for å dekke den landsomfattende gruvestreiken for Klassekampen. Og hvem dukka opp på en stor solidaritetskonsert til støtte for de streikende? «Vi har dessverre ikke muligheten til å samle hele bandet, så singback får duge», hilste George Michael – før han knytta neven: «Support the miners!»
Wham!
Regi: Chris Smith
Dokumentar, 1t. 32 min.
Netflix
Del på Facebook | Del på Bluesky