Hvilken sangfugl hun er, Ingebjørg Bratland!

Hun synger som ei gudinne, og tar seg som forventa usedvanlig godt ut der hun entrer scenen i lang, sølvskimrende kjole. Men jeg kunne ønska meg mer energi. Tidvis tar jeg meg i å tenke – kan ikke noen komme opp bak henne og rope «bø»!

---

Ingebjørg Bratland / Rådhusteatret, Ski / 03.08.23

Av Arild Rønsen // 04.03.23

---

Ingebjørg Bratland har en lang turné foran seg, og valgte å legge premieren til Rådhusteatret i Ski. En flott konsertsal, som skapt for et publikum som føler seg vel når de har fått satt seg trygt ned i dype stoler – kanskje med et glass vin tilgjengelig.

Det sto aldri skrevet i stjernene at Ingebjørg Bratland skulle bli pop-stjerne. Hun starta med kveding før hun begynte på grunnskolen, og 14 år gammel fikk hun Eckbo legaters folkemusikkpris. I 2009 vant hun vokal klasse A under NM i folkemusikk.

Det brede publikumet ble kjent med henne i forbindelse med terrorangrepet 22. juli. Intet øye var tørt da hun sang «Til ungdommen» a capella. Da var det fortsatt tre år til hun skulle debutere som albumartist, og siden «Berre meg» i 2014 har det faktisk ikke blitt mer enn til sammen fire album. Det siste, «Papirfly», kom for tre år siden.

Hun har med andre ord ikke mye nytt stoff å by på når hun nå tar landeveien fatt. Men hun synger stadig like fint! Hun synger annerledes, men må vel kunne kalles vår største sangfugl - sammen med Sissel Kyrkjebø?

Hennes spesialitet er noen triller, som kan minne om jodling. Anita Skorgan forklarte meg en gang hva dette het, på proft musikerspråk, men det ordet har jeg glemt. Men fantastisk fint låter det, og teknikken har naturlig nok blitt Ingebjørg Bratlands signatur.

Bandet hennes er stilreint, for å si det forsiktig. Både i framtoning og musikalitet. Svart fra topp til tå, men med sølvgrå sokker. Her er intet overlatt tilfeldighetene.

Velarrangert, er vel et understatement i dette tilfellet. Musikerne ser ut til å trives godt, men de har virkelig ikke mye slingringsmonn. Det som står inntegna på blekka – musikerspråk for noter - det står inntegna på blekka.

Bandet må være verdens mest diskrete. Sjur Husom Vonen (gitar) - Erlend Viken (fele) - Eiolf Ødegård (keys) - Øystein Frantzvåg (bass). De framfører låtene uten plett og lyte. Men klappe i takt, det kan de ikke. Hvis de ikke evner å klappe i takt i enkel 4/4-takt, kan de like gjerne la det være.

Ingebjørg er født i Edland i Vinje, Øvre Telemark. Og selvfølgelig synger hun på sin egen dialekt. Hun sto på sitt (i hvert fall nynorsk), selv når hun for fire år siden lagde en salme-LP med Espen Lind.

Veit du hva Emma Steinbakken sa til Bjørn Eidsvåg da hun kom til å stå bak ham under opptakene til «Hver gang vi møtes»? – Hvordan er det å ha måne, Bjørn? Ingebjørg er flink til å fortelle små historier, og kan med fordel vie dette talentet mer plass. Sånt går seg nok til, vil jeg tippe – når premierenervene er over.

I det hele tatt. Showet - kanskje feil uttrykk - er i mine øyne unødvendig forutsigbart. Men for all del; dette skal aldri bli noe heisann-hoppsasa-greie. Det hviler et betydelig alvor når Ingebjørn Bratland inntar scenen. Og sånn skal det være.

Hun gjør plass til to coverlåter, begge i norsk oversettelse. Suzanne Vegas «Luka» og Bob Dylans «To Make You Feel My Love». Sangene er i original form fantastiske, og det skal mot og innlevelse til for å tolke dem med integritet. Terningkast seks.

Lykkelige, om ikke akkurat i feststemning, vandrer vi ut i en tidlig Follo-kveld til tonene av «Over sundet». Ingebjørg Bratland beveger sitt publikum.

Setlist: I huset med deg, Bror, Hysj hysj hysj, Ljos, Han er ikkje deg, Vink, Ingen som, Eim av parfyme, Papirfly, Di Ingebjørg, Gangsterromanse, Luka, Oslonatta, Gressholmen, Evig kvile, Fordi eg elskar deg, Over sundet

---

Del på Facebook | Del på Bluesky