Er dette så nær det er mulig å komme americana?
Hayde Bluegrass Orchestra er noe sånt som en helt umulig drøm om hva norske musikere kan få til – på amerikansk.
La meg først dvele litt ved bandets versjon av «Wayfaring Stranger».
Grunnen til at jeg oppholder meg ved «Wayfaring Stranger», er faktisk ikke fordi den fins på «Migrants» - for det gjør den faktisk ikke! Men den forteller mye om hva Hayde Bluegrass Orchestra er i stand til å mestre, og den gir meg mulighet til å drive litt god, gammeldags folkeopplysning.
Hvor gammel er denne sangen? Ingen veit helt sikkert. Men det sies at teksten første gang ble publisert på engelsk i 1858. Men kanskje er originalen så gammel, at den stammer fra en tysk folkevise – «Ich bin ein Gast auf Erden», som sies å stamme fra 1816?
Den knyttes ofte til den amerikanske borgerkrigen (1862-1865), og det er kanskje ikke merkelig at både Emmylou Harris og Johnny Cash har gjort sine versjoner?
Problemet – beklager; feil uttrykk – er at så godt som alt du finner på «Migrants» er like fint! Orkesteret ledes av låtskriver og gitarist/banjoist Joakim Borgen, og frontes av vokalisten Rebekka Nilsson. Men det er seks musikere til i bandet, og alle gjør jobben sin. Hvor mange av dem som bidrar til nydelig koring veit jeg ikke, men det låter vidunderlig.
Et kollektiv, som ikke er avhengig av annen lyd enn den de skaper i et rom med akustikk. Som ei helt vanlig stue. De er først ute blant norske artister til å entre roots-listene i Billboard, etter at Jonas Fjeld greide biffen for noen år siden. Og det er ikke det spor vanskelig å forstå.
Legger de først ut på en turné i Junaiten, kan de bruke de neste to-tre tiårene på å farte rundt omkring over there. Mer amerikansk enn Hayde Bluegrass Orchestra er det nemlig klin umulig å bli. Selv om de altså har sin base i dette rare landet mellom knatter og knøs som kalles Norge.
Del på Facebook | Del på Bluesky