Lytefri Sigrid Moldestad
Jeg kan ikke helt peke på én spesiell årsak, men jeg fylles av vemod. Sigrid Moldestad har lagd ei nydelig plate.
Du kjenner henne kanskje først og fremst fra folkemusikken – Årets folkemusiker i 2010. Nå til dags bedriver hun en form for sterkt utvida vise/pop. Alt framført på klingende nordfjord-dialekt.
Hun skriver all musikken sjøl, med unntak av en fin Fleetwood Mac-cover. Jeg må innrømme at jeg helt hadde glemt «Dreamin’ The Dream», så «Drøyma det att» er en fin påminnelse.
Sigrid Moldestad har det meste – hun skriver flotte tekster, setter i hop originale melodier og akkordprogresjoner; her får du aldri følelsen av tidligere å ha hørt sangen. Så har hun stålkontroll som vokalist. Hør for eksempel hvordan hun avslutter «Tilbake i tid» dypt nede i sitt register, like stødig som når hun triller i de øvre luftlag. Denne typen kontroll er bare svært få vokalister forunt.
Kanskje liker jeg «Bonden» aller best, og det kan hende det er herfra jeg kjenner dette vemodet. En tekst om en helt vanlig mann som bor i et alt for stort hus, og som bare gjør så godt han kan i den stunden han har fått tildelt her på jorda. Her er sjangeren forresten full country, om enn ganske stillegående.
Hun har med seg et ypperlig band, som ikke minst veit når de ikke skal dominere. Man behøver ikke noe stort trommesett når det som oftest er tilstrekkelig med en kastanjett eller noen forsiktige visper. Det instrumentale preges ellers av fiolin og diverse strenginstrumenter – gitar, banjo, mandolin, lap steel.
«Blågras» er reinspikka folkemusikk, og i «Vaatedalen» er vi i heimtraktene – i Våtedalen i Breim, der Sigrid kommer fra. Og ja – Sigrid har også komponert disse instrumentalene.
Jeg finner strengt tatt ingen ting å sette fingeren på. Et strålende album.
Del på Facebook | Del på Bluesky