Leprous: For en samspilt gjeng!

Notodden har mer enn blues å by på. Leprous befinner seg i grenselandet progrock/metal, og spiller fletta av de aller fleste.

---

Leprous / Sentralen / 10.07.20

Av Arild Rønsen // 11.07.20

---

To konserter på én kveld i løpet av knappe fire timer er drøy kost, og ikke skjønner jeg hvordan stemmen til Einar Solberg holder. Han beveger seg konstant høyt oppe i skydekket, ikke ulikt Josh Kiszha i Greta Van Fleet. Han trakterer også en synth, men operer like ofte som en vandrende vokalist på scenen.

Leprous spiller flinkis-rock. Det stikk motsatte av punk. Dette er musikere som kan hornet sitt, og i de kompliserte arrangementene er intet overlatt tilfeldighetene. I det musikalske uttrykket kan de minne om Shining. Men der Jørgen Munkeby bygger mye av stoffet på improvisasjon, holder Leprous seg strikt til partituret.

Om det er teatralsk i levende live? Ja, og det er helt sikkert meninga – i et bokstavelig talt strålende lysshow. Innimellom – ganske ofte, faktisk – låter de som en rock-opera. De briljerer tidvis i mystiske taktarter, men er så godt som alltid tro mot oppskriften: Her går man ikke stille til verks når man skal inn i refrenget!

Du kan bli sliten av å være på konsert med Leprous, uten at dette så ut til å bekymre et entusiastisk publikum – der bemerkelsesverdig mange stilte med flintskalle og langt skjegg. Noen av dem hadde åpenbart kjøpt billett til begge konsertene.

Jeg tok meg noen ganger i å ønske meg en seig Bob Dylan-blues - for å få igjen pusten, liksom. Men det er selvfølgelig like relevant som å tenke seg et Dylan-publikum som roper på Ozzy Osbourne og Black Sabbath. Altså fullstendig irrelevant.

Leprous leverte en aldeles strålende konsert. Vi fikk tak i setlista, og med forbehold om begrensa kjennskap til låtmaterialet, spilte de disse låtene:

The Valley
Illuminate
Foe
The Flood
From the Flame
Mb. Indifferentia
Third Law
Below
The Price
Alleviate
At the Bottom
Mirage
Sky is Red

---

Del på Facebook | Del på Bluesky