Stadion-rockens tid var likevel ikke over

Dere som har venta på et nytt Led Zeppelin er bønnhørt. De går under det underlige navnet Greta Van Fleet.

Av Arild Rønsen // 08.06.19

De er født og oppvokst i Michigan, og består av brødrene Josh, Jake og Sam Kiszka. Josh synger, Jake spiller gitar, Sam spiller bass – og assisteres av trommeslageren Daniel Wagner. Bandet har eksistert siden midten av 2010-tallet, da alle medlemmene befant seg i tenåra. I dag er de mellom 20 og 24 år gamle.

Her hjemme har de gått under radaren for de fleste, selv om de har rukket både å bli Grammy-nominert og toppa diverse Billboard-lister. De ga ut en dobbel-EP i 2017 («From the Fires»), men «Anthem of the Peaceful Army» (2018) er deres første helstøpte album.

De spiller tung heavyrock, der alle ingrediensene er henta fra midten av 1970-tallet. De låter kort og godt Led Zeppelin, enten de hviler på akustisk eller elektrisk (som regel) gitarsound. Legg til et elektrisk piano a la The Black Crows, og bildet er komplett. Da er det kanskje unødvendig å opplyse at Josh synger som om han er en kloning av Robert Plant?

Litt irriterende falsett-synging innimellom? Ja. Men så lenge han kommer helskinna fra gigantiske «Age of Man» er han tilgitt så det holder.

Greta Van Fleet er stadion-rock av et format verden neppe har sett maken til siden – vel, Led Zeppelin. Hva musikalsk tyngde angår, spiller de i en helt annen divisjon enn for eksempel Guns ‘n Roses – og altså i minst én divisjon over.

GRETA VAN FLEET
Anthem of the Peaceful Army
Republic Records/UMG

Del på Facebook | Del på Bluesky

N8NOFACE: Lyden av 2077

(30.10.26) N8NOFACE har aldri vært en artist som lar seg plassere i en bestemt sjanger. Nathan Hose, som han egentlig heter, kommer fra Tucson i Arizona og har skapt sitt eget musikalske univers, der punk, hiphop, synth, støy og new wave smelter sammen til noe helt særegent. Med «Tomorrow’s World», utgitt på legendariske Stones Throw Records, fortsetter han å utfordre både lytterens forventninger og musikkens etablerte rammer.

Gothindustrialgrungegazemetalcore

(29.10.26) Algoritmene sendte meg forleden til Maria Brink. Det som skulle bli In This Moment ble dannet i 2005 av gitarist Chris Howorth og vokalist Brink, de ga ut debutskiva i 2007 og «Witch» er deres niende skive. De er tydelig inspirert av Nine Inch Nails - i så stor grad at de har gitt ut tre eller fire coverlåter.

Bildespesial: Høstsabbat 2026

(27.10.26) Høstsabbat er en eventyrlig reise i doom, hardcore og matall. Todagersfestivalen fortsetter å presentere underskogen av den mørke tunge rocken

Mørke linjer hos Fontaines D.C.

(27.10.26) I 1991 ga Massive Attack ut plata «Blue Lines» som på mange måter etablerte trip hop, og samtidig hadde en tittel som omfavnet melankolien og det mørke. Fontaines D.C. har også, særlig på de to siste platene «Romance» (2024) og nå «Dopamine Chamber», gått i en mørkere, mer industriell bakgate - selv om sola og håpet også viser seg en gang iblant i både musikken og tekstene.

Verdens beste Unni Wilhelmsen

(26.10.26) Unni Wilhelmsen er mye, det er jeg sikker på at alle som har vært i kontakt med henne vil være enig i. Derfor føles det helt naturlig å feire hennes første 30 år som scene- og plateartist på noe såpass offisiøst som en stor teaterscene.

Hip-hop forbrødring med .Paak og Cordae

(24.10.26) Det er ikke alltid livet blir enklere av å få penger på konto og suksess på CV-en. På «Heavy Is the Crown» tar Anderson .Paak og Cordae oss med inn i en verden der luksus, selvtillit og musikalsk overskudd møter familiekonflikter, dårlig samvittighet og voksenlivets mindre glamorøse sider.