Tove Lo trår vannet

Moderne popmusikk kan være veldig kjedsomt å lytte til. Og dette er ikke gammelmanns tale.


Hun har gjort det til et slags stunt å leke med sex, både i studio og på scenen – og hvis noen skulle gjøre cover av «Jag kommer», måtte det nesten være Tove Lo. En sak er at sangen kler henne (dårlig, Arild …) – men mest fordi dette er en sang der originalen vanskelig kan overgås. Jeg mener; «Jag kommer» med Veronica Maggio – kanskje er det bare Håkan Hellströms «Känn ingen sorg för mig Göteborg» som er i nærheten?

Tove Lo gjør en helt OK versjon – og det er jo ikke så vanskelig å oversette «jag kommer» til «I’m coming». Eller «du och mej nu» til «you and me now» - det meste gir seg sjøl. Men hvis vi later som om dette er Top Ten, faller Veronica Maggio inn på en overlegen førsteplass, mens Tove Lo havner et stykke ned på lista.

Når det er sagt, så handler dette om virkelig god popmusikk. Tove Lo jobber i samme bransje som vår egen Dagny. Pop der noe så gammeldags som gitarer er tabu.

Sangene på «Sunshine Kitty» er gjennomgående helt greie. Og like lett forglemmelige. Kan vi ikke snart få noe nytt fra Veronica Maggio, eller kanskje Mel C? Så lenge vi har Dagny, behøver du i hvert fall ikke gå over kjølen for å leite etter Tove Lo.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Bildespesial: Tove Lo på Sentrum Scene

(20.11.22) Sverige har en ny popdronning! Etter lang tid på veien, praktisk talt verden rundt, ankom omsider Sveriges «nye» stjerneskudd, Tove Lo, et fullstappet og feststemt Sentrum Scene. Det var jammen verdt ventetiden!


Geese viste seg hypen verdig

(14.08.26) Bunnsolid håndverk og maktdemonstrasjoner fra Nick Cave og hans gjeng og Wilco tok nok mest oppmerksomhet hos et meget voksent publikum på en usedvanlig sterk enkeltdag under Øyafestivalens andre dag i Tøyenparken. For oss var det likevel mer tidsriktige artister som Geese og Blood Orange som ga mest energi og festet seg i hjerteroten. Geese viste seg mer enn hypen verdig, og vil etter all sannsynlighet stå igjen som undertegnedes beste opplevelse i Tøyenparken 2026 med sin tøyelige, angstfylte indierock.


Komplett galskap forkledt som J-Pop

(13.08.26) Dette er nok noe av det rareste jeg har hørt på et par tiår. Jeg hører elementer av det jeg antar er J-Pop, men det aller meste minner om en schizofren blanding av alt jeg har hørt av skiver og konserter de siste to årene.


Cortex-klimaks med Nels Cline!

(13.08.26) Det så lenge ut til å skjære seg, men så kom han likevel – Nels Cline! Og hvorfor ikke, når Wilco så allikevel befinner seg i området rundt Tøyenparken?


… og nå med Johan Lindström!

(13.08.26) ”For jazza til en rockfestival, for rocka til en jazzfestival”, mente Gard Nilssen – og henviste til en ganske gjengs oppfatning av bandets musikk. Jeg velger å kalle dette allværsmusikk – like passende på både rock- og jazzfestivaler.


Onsdag på Øya - mye mer enn The Cure

(13.08.26) Mye handlet naturlig nok om The Cures høymesse og slagerparade i Amfiet på Øyafestivalens første dag. Det var imidlertid også mye annet fint hvor franske Oklou nok gjorde mest inntrykk på denne anmelderen med sin følsomme, futuristiske electropop. Dove Ellis og Amyl and The Sniffers leverte også gode sett, og Fuzzycat Organ Quartet viste lovende takter.


Er det svartmetall? Jeg aner ikke.

(12.08.26) Hvordan jeg havnet på dette bandet er jeg litt usikker på. Introen på første låta er som en galskapens sammensurium av The God Machine og Led Zeppelin, før det raser ut i beinhard goth-doom. Eller noe sånt.