Bob Dylan som Frank Sinatra - og seg sjøl
Bob Dylan kommer fra det med æren i behold. Men dette albumet er for spesielt til å skinne i hans katalog.
Det kommer selvfølgelig an på øya som ser. For et par tiår siden var det nok ikke mange som ville satt penga sine på at vi noen gang kom til å høre Bob Dylan ta for seg arven etter Frank Sinatra. Nå synger han utelukkende sanger Frankie Boy har spilt inn på plate for et halvt århundre siden – og for å være ærlig, kom ikke dette stuntet som noen gedigen overraskelse.
På sine siste utgivelser, de som stammer fra vårt årtusen, har Dylan nemlig titt og ofte kikka seg bakover i musikkhistorien. Swing og slow-fox – i tillegg til et heidundrande flott julealbum, der tradisjonsmusikken selvfølgelig også står i sentrum.
Men … Frank Sinatra? Vi får trøste oss med at han ikke gjør noe forsøk på å synge som Ol’ Blue Eyes. Som vokalist, låter Bob Dylan som Bob Dylan – og det er jo som regel fint nok. Så også denne gang.
Musikalsk, nærmere bestemt arrangementsmessig, er det heller ikke mye som minner om Frank Sinatras storbandkomp. Dylan har tatt med seg sitt faste band i studio, og for en gangs skyld fester jeg lit til at det vi får høre jevnt over er ett og samme opptak. Noen tilbaketrukne blåsere er nok lagt på i ettertid, men dette låter likevel live.
Alt går i sakte film - og det låter fint, for all del. Saloon music. En klubbkveld med dette bandet og dette repertoaret ville vært en kveld for våre personlige historiebøker. Først og fremst viser dette albumet kanskje hvor lite de pophistoriske tradisjonene skiller seg fra hverandre. Det handler ofte mest om innpakninga – men obs! Jeg mener ikke at «Maggie’s Farm» har mye til felles med «Autumn Leaves»!
The Great American Songbook – sanger som ble skrevet før artistene sjøl begynte å skrive sanger; før Dylan, Beatles & Stones - har blitt lekestue for så mange storheter i popmusikken: Rod Stewart, Bryan Ferry, Paul McCartney. Og nå altså også Bob Dylan.
Del på Facebook | Del på Bluesky