Chuck Prophet på cafe au lait
- Millennium?!, fnyser Chuck Prophet. Its all in the Bible. Eller tror du elvene plutselig vil begynne å renne andre veien?
Chuck Prophet
Vi treffer en usedvanlig opplagt låtskriver, gitarist og sanger. Vi varmer oss over hver vår kopp kaffe, og det er tidlig formiddag. Men Chuck Prophet er lystig som om han nettopp hadde spretta chamagnen nyttårsaften. Han sprudler, denne lett melankolske låtskriveren.
- David Bowie, sier han. David Bowie er rocknrollens Bill Gates! Han er en pirat!
Jeg blir ikke helt klar over hvor negativt hans syn på Bowie er, eller om han bare er på en diger fleip. Han sier det i hvert fall slik:
- Du må være boms for virkelig å være artist. Jeg ser på MTV på hotellet, og oppdager dessverre at alle mine gamle helter er blitt gamle. Måtte det aldri skje med Chuck Prophet!
- Når skriver du sjøl dine sanger?
- Når jeg ikke har annet å gjøre. Som da jeg skreiv Rise; jeg kjeda meg, rett og slett. Men jeg skjønte jo fort at jeg ikke kunne kalle den opp etter innledningslyrikken: A change, a change is gonna come... det høres jo ut som en spiritual!
Så snakker han om the bridge - det partiet i en sang som dukker opp da vers og refreng har gått tilstrekkelig antall ganger etter hverandre, det partiet, de åtte eller seksten taktene som er der for å gjøre en tiltrengt forandring, men som så ofte gjør hele låta. Du har ganske sikkert hør James Brown eller Bono rope: - Take me to the bridge!
- Jeg har gjort det til en hobby og skrive disse partiene i studio. Ofte er det et helt annet band som spiller her enn i versene...
Drømmen om eget kontor
På 80-tallet var Chuck Prophet en av to profiler i Green On Red, et av de beste amerikanske gitarbanda. I dag ville vi nok kalt det americana eller no depression eller noe annet mer eller mindre glupt. Da han i 1990 solo-debuterte med Brother Aldo, var det resultat av et utlegg på 800 dollar.
- Ja, det stemmer jeg mener hele produksjonen kosta noe slikt.
5-6000 kroner, med andre ord. Det er vel hva produsenten til Chistina Aguilera skal ha for å legge fra seg røyken på mixepulten.
- Har du sett The Blair Witch Project?, spør han plutselig.
Jeg svarer at den filmen faktisk ikke har kommet til landet, men sier jeg selvfølgelig har lest om prosjektet. Noen studenter har lagd film, for tilsvarende budsjett som Prophet produserte Brother Aldo for overført til film, selvfølgelig det er vanligvis mer kostbart å lage halvannen times spillefilm enn det er å spille inn tre kvarter musikk.
- Gjett hva disse studentene gjør nå, flirer han. De reiser over alt, og jeg hører at de er i ferd med å le seg hjel, i ett jævla kjør! Jeg tipper de til og med har fått kontor, og at de spiser gratis lunch hver dag!
En Beatles-myte i avgang
Han har levert solo-plater gjennom hele 90-tallet, men opplever seg likevel ikke som solo-artist.
- Jeg må ha folk til å hjelpe meg, men et band? Nei, et band bør aldri leve mer enn seks måneder av gangen. Det er rett og slett ikke sunt å tilbringe mer tid sammen. The Beatles holdt riktignok på i over ti år, men så må de også ses på som det store unntaket. They did a great job, those guys og de visste å slutte i tide. Veit du; i Los Angeles finnes en 24 timers Beatles-radio...!
Han nekter forresten å feste lit til myten om at arbeidstittelen til Yesterday var Scrambled Eggs.
- Poenget er at Scrambled Eggs ikke låter bedre enn Yesterday og slik er min erfaring: Arbeidstittelen låter alltid best.
Jeg spør hva han har tenkt å bedrive tida med fram mot jul, og han svarer enkelt.
- Jeg må få opp cash-flowen. Altså må jeg på turné. Jeg skal sette sammen verdens beste band for den hyra jeg er i stand til å betale, og så skal jeg ut på veien. Jeg må være en av tre jeg kjenner som virkelig elsker å turnere. De beste omgivelsene for tenking finner jeg inne i en van.
En EP med Lill Lindfors, kanskje?
Han bor i San Francisco. Når han ikke skriver eller spiller, hører han radio. Men tro ikke han har tuna inn noen slags cred rocknroll-stasjon.
- Jeg hører nesten konsekvent på husmor-musikk. Jeg burde kanskje hørt på Son Volt, men ærlig talt; gi meg Patsy Cline! Eller hun som synger i The Carpenters. Har du hørt når hun synger denne linja: Im on the top of the world. Kan du skjønne hvordan det er mulig å låte så til de grader trist, hele tida? On the top of the world, liksom... Hei, gi meg Dusty Springfield, eller Bobby Gentry!
Når han kommer hjem, skal han forte seg å sette på ei skive han kjøpte i går, en gammel EP med Lill Lindfors!
Snart ute med Warren Zevon
Mens han setter sammen sitt band, kan vi hygge oss med The Hurting Business (Cooking Vinyl/MNW), og før han kommer hit for å underholde kan vi se fram til ei ny skive med Warren Zevon, der Chuck Prophet har en framtredende rolle.
- Han er et merkelig vesen, en av de rareste folka jeg har vært borti. Jeg kjøper ham som et geni. Du kan komme opp med verdens riff i studio, og rusle litt stolt bort i hans retning bare for å bli møtt med en skuldertrekning. Han gidder ikke gløtte opp fra boka han leser en gang, men han registrerer hva du sier:
- Fine, man.
Chuck Prophet ler så han hikster, beordrer en ny café au lait, og spør hvorfor i all verden denne samtalen skal slutte så forferdelig fort...?
A hurting business, indeed.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Loaded: Chuck Prophet er enda mer fornøyelig strømløs
(11.06.23) Chuck Prophet and the Mission Express var genialt. Vi var alle litt mer skeptiske til hvordan det ville låte akustisk. Prophet har fått seg en litt mer fancy (akustisk) gitar siden første konserten, Stephanie Finch er der med keyboard og Vicente Rodriguez spiller trommer og andre rytmeinstrumenter. Og det er litt kjedelig.