PJ Harvey: White Chalk
Med sin siste skive har Polly Jean Harvey funnet seg et kledelig, nærmest low-fi univers som de aller færreste kan måle seg med. Albumet White Chalk er en ren nytelse fra a til å hvor fuzzpedaler og hylende elektriske gitarer er byttet ut med et skranglete piano og en luftig vokal som slår deg rett i hjerterota.
Lydbildet kan minne litt om albumene til Tori Amos og vår egen Rockettothesky, men dette er likevel enda mer nedstrippet og ekte indie. Rent instrumentalt er dette også enkelt og minimalistisk, noe som lager en helt spesiell stemning som til tider er litt småskummel i høstmørket.
Låta When Under Ether og tittelsporet White Chalk fremstår som de sterkeste og umiddelbart mest lettfattelige av de totalt elleve sporene. Kassegitar, munnspill, banjo, rytmeegg og bøttevis med vokalklang gjør sitt til at disse låtene innehar en styrke som gjør dem til de største stjernene på et album som minner om melkeveien i så måte.
Ofte kan en slik radikal stilendring som dette albumet representerer, nærmeste fortone seg som blodfattige forsøk fra artister som rett og slett i behersker en slik overgang.
PJ Harvey fortjener derimot all den honnør hun kan få for det krever både mot og vilje til å gjøre en slik forvandling så helhjertet.
Del på Facebook | Del på Bluesky