Infidels Forever: Like A Thief In The Night

Infidels har blitt til Infidels Forever siden sist. De har også funnet frem til et uttrykk som passer dem godt. "Like A Thief In The Night" er en tidvis veldig god debutskive.


"Like A Thief In The Night" åpner med en sang som fortjener flittig rotasjon på landets radiostasjoner i sommer. "Repay The Dead" er fengende og følsom indierock som fester seg til hjernen med en gang. Infidels Forever minner om The First Cut (ex-Crash) på deres (og sitt eget) beste her. Det plasserer Infidels Forever høyt oppe når det gjelder denne sjangeren her til lands.

Infidels Forever har rendyrket uttrykket siden sist. Forrige gang kunne det være litt vanskelig å spore hvor de ønsket å gå. Det virker langt tydeligere nå. Nå er den røde tråden gode melodier som brytes opp av flere gode riff.

Bandet har blitt snillere i kantene, men det er fremdeles masse kraft og energi i bandet. På enkelte partier, som midt i "Eden Rock", gir de på som bare det. Kraftfullt, radiovennlig og til tider elegant.

Ep-en til Infidels Forever var lovende. Nå har de tatt skrittet helt ut, og beviser at de matcher fullengdeformatet også. Det gjør de først og fremst ved at låtene har blitt bedre siden sist, samtidig som vokalist Lars Kristensen har blitt langt flinkere. Vokalen kler resten av lydbildet mye bedre nå, samtidig som det er mer driv og nerve i de beste sangene.

Det er lett å høre at Infidels Forever har et sunt forhold til mye av kvalitetsmusikken som har blitt lagd de siste ti årene. I stedet for å kopiere for mye, kan du spore inspirasjon fra alt fra grungeband som Soundgarden til norsk kvalitetsindiepop som The First Cut.

Infidels Forever har ikke lagd noen klassiker (derimot en oppløftende debut), men med låter som "Repay The Dead", "Working In A Coma" og "Say Nothing Forever" har Infidels Forever kraft nok til å kunne nå ut til mer enn bare indiepublikummet.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Infidels: Open Channel ep

(29.10.04) Infidels høres ut som en smeltedigel av indierockens utviklingen de siste 15 årene. Det er mange gode referanser som kunne blitt ramset opp her, men det viktigste er at Infidels makter å låte som et band med et eget uttrykk.


Skamgod rockekveld på Mono

(31.10.02) (Oslo/PULS): Norske Infidels spilte sin andre konsert i karrieren onsdag kveld, da de varmet opp for GoGoGo Airheart på Mono. De imponerte med et sylskarpt sett, men kan vanskelig måle seg med den fantastiske timen vi hadde i selskap med amerikanerne i GGGAH, som viste seg å være et formidabelt liveband.


Sjitkult med Dogstar

(14.06.26) Dette er ikke et band som speller for å tjene store summer eller bli superstjerner, jeg kan se for meg at de jammer i en halvåpen garasje mens de skravler om løst og fast, som på film.


Bildespesial: Piknik i Parken, 2026

(14.06.26) Sommer i Oslo, midt i juni? Ikke akkurat. Piknik i Parken ble likevel et meget vellykka arrangement, som vanlig. Og vi har de beste bildene, som vanlig.


Ypperlig, Death Cab For Cutie

(13.06.26) Du skal leite lenge for å finne bedre indie-pop/rock.


Perfeksjonistene i Dimmu Borgir

(12.06.26) Dette er ikke ett kjedelig sekund, ikke én feil tone. Musikken vrir og bukter seg, som en slange. Hver eneste låt er et lite mesterverk.


Og nå – len deg godt tilbake, slapp helt av

(09.06.26) Den som leiter finner, er det vel noe som heter. Har du hørt om Johanna Reine-Nilsen?


God dokumentar om Earth Wind & Fire

(09.06.26) Med dokumentaren "Earth, Wind & Fire (To Be Celestial vs. That's the Weight of the World)" fortsetter Ahmir «Questlove» Thompson sin imponerende rekke av musikkfilmer. Etter suksessene "Summer of Soul" og "Sly Lives!" retter han nå blikket mot et av populærmusikkens mest innflytelsesrike band.