Rolf Søder: Jargong Vålereng'

Joachim Nilsen i går, Trond Granlund og Trond Ingebretsen i dag - det fantes en tradisjon før dem. Midt i den sto skuespilleren Rolf Søder. Nå foreligger endelig hans plate fra 1980 i CD-format.

Av Arild Rønsen // 13.12.04

Tidlig fant han plass i revolusjonære rekker, og ingen har lenger orden på hvor mange opptredener han gjorde i solidaritetens navn. Det kunne være for streikende arbeidere, for de som forsvarte republikken i Spania, eller de helt store politiske sakene. Og i slike sammenhenger tok han seg aldri betalt.

Søder hadde nikka gjenkjennende, når det akkurat i dag foreligger et intellektuelt, kulturelt og akademisk opprop til støtte for heismontørene som på fjerde måneden streiker for noe så opplagt som at folk som jobber i Norge bør tilbys norske lønns- og arbeidsforhold.

Jeg trur faktisk det var Søder som i sin tid gjorde meg sjøl til radikaler. NRK portretterte ham, og jeg husker det som var det i går, da han bl.a. uttalte seg om diverse kjeltringstreker.

- Den eneste virkelige skurken her på jorda, sa Rolf Søder. - Det var førstemann som satte opp et gjerde og sa "dette er mitt".

Dikteren Rudolf Nilsen sto alltid sentralt i Rolf Søders virke, og han må opplagt ha vært et forbilde for generasjonen visekunstnere som fulgte etter ham.

"Jargong Vålereng'" er historia om livet på hovedstadens østkant, der folk snakka og snakker Vålerenga-dialekt. I sin tid ble det smått nedsettende kalt Vika-dialekt; det var jo ikke akkurat millionærene som for 60-70 år siden vanka i strøket der Aker Brygge nå står som et monument over jappetida.

Den dag i dag oppfatter mange denne dialekten som "ikke ordentlig norsk". Så feil kan man ta! Det er vanskelig å tenke seg et rikere og mer levende språk enn det som snakkes i strøket rundt Vålerenga, Kampen og Etterstad.

For alle oss som elsker disse stedene, og dette språket, er "Jargong Vålereng'" årets aller fineste julepresang.

Her er alt - dagliglivet på østkanten; skarp politisk satire; kjærligheten til byen, ikke minst slik den arta seg for folk som bodde på to rom og kjøkken med 12 unger.

Søder leser en del av tekstene, men som regel akkompagneres han av Egil Kapstads utmerkede jazz-septett. Det blir aldri jazz av det, men alltid det alldeles perfekte kompet til Søders musikalske røst.

Husker du historia om da Jokke hadde besøk av pantelåner'n og det som verre var? Da futens utsendinger satt der og solverte?? Joda, han befant seg i en tradisjon:

Jeg eier det jeg står i
Og det er også alt
Derfor har jeg aldri
Noen skatt betalt
Når pantemenna kommer
Til meg da sier jeg
Den skatten kan De stryke
Jeg betaler'n ei
Men dem gir seg ikke det er sant
Dem forlanger simpelthen å få et lite pant
Men jeg smiler og gir'em no' til svar
Det gå'kke an å miste det en ikke har!