Morthana: Morthana

Bak bandnavnet og albumtittelen Morthana befinner det seg en ny og spennende konstruksjon. Fra downtownscena i New York får vi møte altsaksofonisten og bassklarinettisten Andrew D'Angelo og fra Stavanger gitaristen Anders Hana og trommeslageren Morten J. Olsen. Sammen har de lagt ut på ei reise ingen andre har vært på før.


De som kjente sin besøkelsestid fikk med seg Andrew D'Angelo i Molde for noen få år siden med Matt Wilson Quartet. Det tok ikke mange takter å skjønne at vi hadde med en herre å gjøre som hadde mye på hjertet og en hel sinnsyk energi å bringe det til torgs med.

Om det var der den unge og særdeles ekspressive Stavanger-gitaristen Anders Hana oppdaga D'Angelo vites ikke, men møtet mellom de to "måtte" nesten skje - musikken på "Morthana" forteller oss om to sjelsfrender som utfordrer hverandre og tar hverandre med til uante steder.

Trommeslager Morten J. Olsen, som er aktiv på frijazzscena i Amsterdam, lever også et annet musikalsk liv sammen med Thomas Dybdahl. Tilsammen er Morthana altså en spesiell sammensmelting av personligheter og kilder - Stavanger møter Amsterdam møter New York og uttrykket har blitt rått, tøft og til tider ganske rocka frijazz.

Det er en enorm intensitet og vilje på disse fem spora som varer i vel 35 minutter og som har sprunget ut av en totalt fri tilnærmingsmåte, hvis jeg har skjønt det rett. Likevel er alle tre i stand til å ta musikken helt ned - de dynamiske virkemidlene er i bruk hele veien og er viktige for det spesielle og personlige lydbildet.

Sjøl om dette for all del er frijazz, så er det ofte en klar struktur og retning i det som skjer. Det er tydelig at spesielt Olsen har rockebakgrunn noe som gir det rytmiske et ganske så spesielt og annerledes fundamentet - sammenlikna med nesten hvem som helst av frijazztrommeslagere verden rundt.

Morthana er et annerledes frijazzkollektiv. De tre herrene har funnet fram til hverandre og seg sjøl - et tøft uttrykk som minner om et usedvanlig stort og fagerikt abstrakt maleri.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Limbo State – nesten-progrock

(25.09.26) Tenk at det fins et norsk band som spiller helt nyskrevne sanger som i hvert fall minner om progrockens storhetstid.


Uforlignelige Chaka Khan

(22.09.26) 73 år gamle Chaka Khan viser seg som funkmonsteret som nekter å gå av med pensjon. Dette er virkelig bra!


En lun aften i gamlebyen, Fredrikstad

(21.09.26) Den som leiter, den finner. Lørdag fant vi en lokal kulturperle i Fredrikstad. Christen Hvams sanger er oppsiktsvekkende gode.


Beck rir alene, og treffer rett i hjertet

(20.09.26) Det er sju år siden Beck sist ga ut et album, og på "Ride Lonesome" vender han tilbake til den melankolske og lavmælte siden av seg selv. Dette er et album som umiddelbart leder tankene mot "Sea Change" og "Morning Phase", men samtidig føles det som nok et nytt kapittel i Becks evige utforskning av sjangre og uttrykk.


Originalt, spennende, intrikat

(19.09.26) Dette var rett og slett fantastisk fascinerende avant garde som jeg ikke har opplevd siden det glade nittitallet.


Magisk kveld med Alessandro Cortini

(18.09.26) Seks ganger har jeg hatt gleden av å se Alessandro Cortini live. Fem runder med Nine Inch Nails (første gang jeg så dem var uten han) og nå på Rockefeller som solo artist. Hele «NATI INFINITI» (2024) skulle vi få servert denne kvelden.