Willy DeVille: Horse Of A Different Color
Et relativt oppstemt, men nærmest helakustisk album fra en sørgerlig bortglemt stjerne. Horse Of A Different Color må være det albumet Åge Aleksandersen gjennom hele 90-tallet har drømt om å lage.
Siden han i 1988 oppløste Mink DeVille og ble Willy DeVille, har William Paul Borsey dukka lenger og lenger ned i den folkelige, amerikanske musikktradisjonen. Årets album inneholder blues & gospel & pop & rock & soul & cajun i den aller skjønneste forening, alt pakka inn i en passe skitten og svett sørstatsproduksjon. Det er ingen andre som får én trompet & én saxofon til å låte akkurat slik. De direkte strømførende instrumentene er stort sett begrensa til kompgitar og et og annet elpiano. Trommene er ofte av vaskebrettkarakter.
Og hvem andre ville turt å gå løs på Sonny Bono og Jack Nitzches ihjælspilte Needles And Pins i fullt alvor! Å si vi står overfor klodens tolkning er tidenes understatement. Across The Borderline (Cooder/Hiatt/Dickinson) får likeledes en himmelsk behandling, bl.a. ved hjelp av mandolin og fiolin.
Omlag halvparten av stoffet er originalt Willy DeVille-materiale, og denne mannen trenger såvisst ikke ty til coverlåter for å sy i hop et album.
Liker du musikk i et slags utvida roots-landskap, så gjør deg sjøl en tjeneste: Ikke gå glipp av dette albumet!
NB! Om du som følge av illustrasjonen lurer på cover-formatet, er det presentert slik bare for å gi et ørlite inntrykk av et virkelig stort b-maleri. Oppe på Grefsen i Oslo kjenner jeg om en platedirektør som må være grønn av misunnelse.
Del på Facebook | Del på Bluesky