Mer blues i Drøbak, takk!

Gary Moore kom så, og gjorde jobben sin. Men først og fremst: Drøbak er idyll som festivalplass!

---

Kristin Berglund, Divin' Ducks, Gary Moore / /

Av Arild Rønsen // 10.08.99

---

For første gang kunne Drøbak by på blues-festival, og det bør definitivt ikke bli siste forsøk. Drøbak er enda mindre enn Notodden, og mye mindre enn Molde og Kongsberg... Det betyr at det aldri er mer enn tredve meter å gå fra den ene scenen til neste.

Rederiet som trafikkerer strekninga Oslo-Drøbak hadde mer enn nok å gjøre i helga, og de som la til kaia sånn litt over sju lørdag kveld kom rett i fanget på

Kristin Berglund

Hun er ute med album om noen dager, og vi har litt av hvert å glede oss til. Skal vi dømme ut fra låtvalget hun presenterte i Drøbak, blir det ei variert skive – hovedsaklig basert i bluesens tongångar. ”Slavery” er f.eks. trad. blues, men med en svært så moderne tekst omhandlende dagens slvaver; barnearbeiderne. Glupt nok har Berglund tatt utgangfspunkt i mannen som trodde han avskaffa slaveriet i 1863; Abraham Lincoln.

Tidvis beveger hun og bandet seg i retning Ry Cooder/John Hiatt, men først og fremst merker vi oss hvor god vokalist Kristin Berglund har blitt. Akkurat passe hes og raspete til å låte genuin blues, slik at det låter autentisk når hun går løs på Irma Thomas’ ”You Can Have My Husband But Please Don’t Mess With My Man”.

Det låter ennå noe uferdig, men hun kompenserer med uvanlig god muntlig kommunikasjon med publkum:

- Akkurat; det var det som ikke skulle skje, da. Kristin Berglund har glemt teksten, og skrevet den sjøl...

Uferdig er neppe noen god karakteristikk av neste act vi får med oss,

Divin’ Ducks

Morten Hjøllo og kompani er etter hvert for veteraner å regne, men seså – om de ikke har forandra seg temmelig radikalt de siste to-tre åra. Det er mulig det hadde noe med settinga å gjøre – blues-festival – men settet de serverer er bemerkelsesverdig saktegående (til dem å være) og prega av mye tradisjonell blues og rock’n’roll (til dem å være).

Her er det ikke mye boogie igjen på repertoaret, og tenk deg at tankene en gang skulle gå til salige UFO – med Divin’ Ducks på scenen... De kler seg ut som ZZ Top for en stakket stund, og avslutter med Rossi & Parfitts ”Caroline”. Da – kjenner vi igjen det gamle Divin’ Ducks.

De gjør det alt i alt veldig bra, og er framifrå support for

Gary Moore

Han tar av med ”Walkin’”, og framstår med udiskutabel autoritet. Gary Moore veit hvor blues-skapet skal stå, og har et sjeldent håndlag med gitaren. Under introen til B.B. Kings ”Since I Met You Baby” oppdager han at gitaren er en smulig ustemt, og det viser seg... veeeeldig fort gjort å få orden på.

Men så begynner noen av pojkarna längst fram å rope på heavy metal! Og får svar fra scenen:

- What’s this fuckin’ heavy metal shit? This is a blues festival!

Her blir det såvisst ingen ”Over The Hills...”, heller ingen ”Empty Rooms”. Istedet spiller han Freddie King og Fleetwood Mac (”the real one, before pop”), tangerer innimellom rein taffel-musikk – men spiller gjennomgående strålende.

Min eneste innvending er en viss form for ensformighet i oppbygginga av låtene. Hvorfor skal Gary Moore på død og liv gjøre absolutt alt sjøl? Først helt mot slutten av settet får keyboadisten vise seg fram, og han er da mer enn god nok? Slik sett virker det unødvendig at sjefen skal stå i rampelyset 99% av tida på scenen.

Ensformig er imidlertid ikke låtvalget idet det går mot slutten. En rask utgave av ”I Still Got The Blues” etterfølges av Claptons ”Further On Upon The Road”, hvorpå det hele rundes av med Jimi Hendrix’ ”Fire”.

Fett nok.

Bjørn Berge spilte, Totta Näslund spilte, og... vi kunne ikke få med oss alt denne lørdags kvelden. Men torsdag setter vi kurs for Notodden!

---

Del på Facebook | Del på Bluesky