Energisk fusjon av synthpop og oi
Gjengvokal, synthpop og oi i skjønn forening splittet hardcore- og punkpublikummet timer før Norge slo Irak da Edmonton, Canadas Home Front gjestet Norge for aller første gang. Enten sang man med og digget vilt eller så gikk man etter en stund da man opplevde det hele for generisk. Energisk var det i hvert fall - og hardt og skjærende.
Home Front / John Dee / 16.06.26
Det var som om noen hadde smeltet sammen Blitz med Fad Gadget. Postpunk revival der utgangspunktet er i hardcorepunk-scenen eller oi-punk. Etter hvert har man tatt til seg musikalsk innflytelse fra artister som New Order, Killing Joke og tidlig Depeche Mode, Cock Sparrer og Angelic Upstars er også tydelige inspirasjonskilder - og det skal ikke forundre meg om artister som Devo og Sparks også har vært en viktig del av musikk oppdragelsen. Selv har bandet humoristisk betegnet musikken sin som bootgaze, men er alt annet enn skotopptittende når vi ser dem. Snarere beveger de seg vilt og uhemmet som ethardcore punkband. Hardcore synthpop vil jeg nok heller si - eventuelt oi synth.
Graeme McKinnon sparker opp i luften, står på barrikadene og beveger seg fra side til side, ser publikum inn i øynene uten å bli invaderende, men likevel kontaktsøkende på et vis. Kollega Clint Frazier er enten opptatt med minimalistiske synth-linjer eller å hamre løs på synth-trommer. Det låter håpefullt, men også hardt som industrial og synthpopen som kom på Mute Records. Andre ganger er det mer hermetisk, alltid slagkraftig og drivende.
I tillegg er det vanlige trommer, bass og gitar. Samspillet mellom gitar og synth driver låtene fremover, jagende og med urokkelig energi slik bandmedlemmene også oppviser tross betydelig ølvom, ikke minst hos frontmannen.
Kvintetten Home Front er jordnære, joviale, tilnærmelige folk som oppfordrer til felleskap, som vil få oss til å danse i solidaritet mens vi tenker på og bryr oss om transer, avhengige og andre folk øvrigheten i stadig økende grad støter i fra seg.
Vi får både snerrende, hissig vokal, allsang refrenger ropt i kor og minimalistisk repeterende synth-slinger som inviterer til dans.
Fornyelse og videreutvikling pleier å være en god ting for scener som ellers lett kan bli formelaktige og fryse til eller stivne i gamle regler for hvordan man skal gjøre ting. Band som High Vis, Syndrome 81 og Home Front baner vei og blir stadig mer populære.
Home Front er all killers, no fillers som de pleier å si. Alle låtene vektlegger det catchy og umiddelbare. Live har de i tillegg en ekstra dose energi og jovialitet som er smittende. Her har man både bandets styrke og svakhet. Det er lett å suges inn og la seg rive med. Home Front stjeler hjerter. Samtidig vil undertegnede etter en stund også ha noe mer, noe uventet som utfordrer litt.
"Faded State" besitter familiære anthemiske kvaliteter med sine slagkraftige gitarer, presise rytme og melodiske synther, alt mens man sørger over velferdsstaten som er i ferd med å forsvinne.
Tekstmessig er det både oppløftende og mørkere opprørende, like episk som inspirerende. "Light Sleeper", som åpner ballet, sørger over tapet av en venn og kartlegger hvordan man skal komme seg gjennom ustabile vanskelige tider. Det gjør den over skjelvende episk postpunk som også kan få en til å tenke på deppepopen til The Cure eller Joy Division.
"Eulogy" pisker opp stemningen midtveis med episk tyngdekraft.
I'm not afraid to die
It's the living part that's hard
Smoke stings the eye
Changes the pigment in the sky
Sit and watch the tides
The city traffic commuting by
Try and pass the time
En låt om savnet av de som har stått oss nærmest og som vi bryr oss om er sår og fin å ha. Boblende synth fra romalderen og intensiteten til punken eller postpunkforgjengere som The Faint er også passende for disse store følelsene.
Et underliggende politisk element for marginaliserte grupper trer tydelig frem. Noen ganger er det direkte, andre ganger mer kollektivistisk i rammeverket der de strever etter å gi ting et menneskelig ansikt.
Avsluttende "Nation" får med sitt intense driv veldig god respons, spesielt i de forreste rekker hvor det både danses vilt og synges med.
Og hvem kan ikke istemme et budskap om at de politiske eliter har utbyttet arbeiderklassen og de fattige?
Etter en knapp time er det slutt! Venga Boys’ "Boom Boom Boom" klinger over anlegget. Ingen ekstranummer. Dette var hva de hadde å by på! Kvintettens urokkelige energi har kommet til veis ende.
Moro var det. Et energikick, men ikke helt henrivende. Det opplevdes litt for statisk til virkelig å sette oss i omløp.
Del på Facebook | Del på Bluesky