The Streets satser på vebben. ( )

The Streets med nettalbum

The Streets følger opp brakdebuten "Original Pirate Material" med en ren nettugivelse! Fra 14. oktober ligger minialbumet "All Got Our Runnins" tilgjengelig for nedlasting.

Av Anders Finslo // 17.09.03

Den neste langspilleren skal imidlertid trykkes opp på gamlemåten, og har foreløpig slippdato tidlig på nyåret.

Låtlista for "All Got Our Runnins":
Streets Score (instrumental)
Give Me Back My Lighter
All Got Our Runnins
Let's Push Things Forward (The Streets Remix feat. Roll Deep)
Don't Mug Yourself (Mr. Figit remix)
Weak Become Heroes (Ashley Beedle's Love Bug Vocal)
It's Come To This (The Streets vs. High Contrast)
Streets Score

Del på Facebook | Del på Bluesky

Roskilde '08: Vellykket publikumsfrieri

(05.07.08) Mike Skinner, bedre kjent som The Streets, forsøkte først å få publikum til å synge for ham, men innså fort at seksti tusen berusede skandinaver ikke er de beste til å manøvrere gjennom tekster sunget på londonifisert Birmingham-engelsk.

The Streets: A Grand Don't Come For Free

(11.05.04) "A Grand Don't Come For Free" kunne vært et glimrende tegneseriehefte! Tenk deg en engelsk versjon av vår egen street-tegner Christopher Nielsen med manuset til Mike Skinner. Da hadde den historiebaserte, men tilsvarende "umusikalske" andreplata til The Streets kommet til sin virkelige rett.

The Streets til Øya

(13.04.04) The Streets - alias Mike Skinner - er klar for Øyafestivalen.

The Streets beholdt troverdigheten

(28.11.02) (Oslo/PULS): Mike Skinner alias The Streets har tjent ræva full av penger med et av årets aller beste debutalbum - "Original Pirate Material". Likevel var det frustrasjonen over hvor mye røyken koster i Norge, som han brukte som den røde tråden på Rockefeller der unggutten fra Birmingham skulle forsvare status som den tøffeste gutten i gata.

Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.

Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.

Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.

De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!