Dianne Reeves: A Little Moonlight
Dianne Reeves var ett av de store navnene på Moldejazz for en liten måned siden og skuffet på ingen måte et fullsatt Bjørnsonhus. Gjennom hele 90-tallet har Reeves bygd seg opp til å bli en av de viktige arvtakerne etter store jazzsangerinner som Ella Fitzgerald, Carmen McRae og Sarah Vaughan. "A Little Moonlight" er nok et steg i retning tronen.
Dianne Reeves, født i 1956, har hatt en ganske spesiell karriere. Helt siden Clark Terry oppdaga henne på midten av 70-tallet og anbefalte henne å satse på ei jazz-framtid, har det aldri vært den minste tvil om talentet og det fantastiske instrumentet - stemma - til Reeves. Problemet hennes har vært at hun fra tid til annen har savna fokus - den ene gangen har stoffet vært pop-orientert, den neste basert på afrikansk musikk, den tredje på straight jazz - og publikum har etterhvert lurt på hvem Dianne Reeves egentlig er.
Live-opptredenene hennes har forsåvidt vært "oppklarende" - det er jazzsanger hun er og ønsker å være. Med et stemmemateriale verden knapt har hørt maken til siden salige Sarah Vaughans dager, så ville det vært både synd og skam om ikke Reeves ikke valgte den smale vei og med "A Little Moonlight" er forhåpentligvis Reeves på sporet for godt.
Som det meget entusiastiske publikummet i Molde opplevde, så er det sanger med store improvisatoriske evner, stor evne til å gi kjente låter personlig innhold og en sanger med scat-egenskaper til å videreføre arva etter selveste Ella Fitzgerald vi får møte her.
Hun tar for seg låter som "I Concentrate On You", "Skylark", "What A Little Moonlight Can Do" og "We'll Be Together Again" med en trygghet og inderlighet som nesten sier at dette er "mine" låter og hun gjør det på et vis som forteller oss at Reeves forlengst har kommet dit at hun ikke trenger å bevise noe som helst - hun ønsker bare å lage stor musikk sammen med sin beste musikalske venner og det er akkurat det hun gjør.
Som i Molde så har hun også her med seg noe av det beste trio som finnes der ute i dag: Gregory Hutchinson på trommer, Peter Martin på piano og Reuben Rogers på bass - dette er folk hun har jobba med lenge og som vet hva hun vil og hvor hun vil og som sørger for å ta henne dit på best mulig vis om det er i ballader eller i opptempolåter. Dessuten får Reeves også vakker assistanse av den brasilianske akustiske gitaristen Romero Lubambo - som har vært med på flere av hennes seineste utgivelser - på tre spor og trompeteren Nicholas Payton på "You Go To My Head".
Dianne Reeves har tidligere stukket av med to Grammy-priser. Med sin kanskje beste jazzutgivelse noensinne - det er her hun virkelig hører hjemme - bør ikke noen bli overraska om nummer tre er et faktum om ikke så altfor lenge.
Del på Facebook | Del på Bluesky