Anton Barbeau : King Of Missouri

Anton Barbeau synger om å være seg selv, om å få lov til å gå i klærne han vil, og om å få røyke hasjen sin i fred. Det er så jordnært og hverdagslig man kan få det. Men Barbeau har en mystisk evne til å gjøre kunst ut av utslitte byggeklosser.

Av Anders Finslo // 01.06.03

I løpet av ti år har han laget til sammen seks plater, som har spredd seg over hele verden gjennom musikkens underjordiske korridorer. Han kunne nok også vært stjerne på den ”riktige” siden av jordoverflaten, men i Anton Barbeaus verden er det uaktuelt å tilpasse seg mainstream-markedet. Rett og slett fordi grunnmuren i Barbeaus uttrykk ligger i det kompromissløst ærlige og nesten pinlig utleverende.

På papiret er han riktignok farlig nære hitoppskriften. De fire lettspiselige akkordene er der, det samme gjelder den radiovennlige melodien. Åpningslåta ”King of Missouri” puster like friskt som tittelkuttet på Elvis Costellos ”King Of America” (1986). Både melodikonstruksjonen og stemmen er til forveksling lik den mer kjente Costello. Men når sistnevnte fraserer elegant over parfymerte formuleringer, velger Anton Barbeau å skjære igjennom med utilslørte hverdagsrim. Dermed fjerner han seg også fra det brede og popkommersielle, og peker nesa mot de spesielt interesserte. Det holder ikke å like melodien, man må også sjarmeres av Barbeaus form og vesen for å kunne oppnå den gode lytteropplevelsen.

Som gammel grunge-fantast liker jeg det litt stakkarslige taperimaget til Anton Barbeau – den bitre brilleslangen, som sikkert fikk kviser først av alle guttene i klassen, mens kjønnshårene ikke tittet fram før på videregående (eller noe sånt). Og nå skal han liksom ta hevn, eller i hvert fall gi en lang finger til alle som ikke trodde på han. I dag synes jeg ”King of Missouri” er en sjarmerende alternativ-plate. Men første gang jeg begynte på denne anmeldelsen, etter bare to gjennomhøringer, introduserte jeg Anton Barbeau som musikkens svar på ”Nerdenes Hevn”. Det var ikke utelukkende positivt ment, selv om nerdefilmene har et og annet godt poeng.

Etter en måneds tid med ”King of Missouri” i cd-spilleren har det endelig begynt å løsne – enten det er i Dylan-aktige ”It’s Okay, Maybe”, den overnevnte Costello-kopien, eller i speilbilder av Beatles, XTC, Robyn Hitchcock og svenske Wannadies (hør for eksempel på ”I Don’t Like You”). Hvis du liker disse artistene, og har tid og lyst til å jobbe litt for lyttergleden, kan du risikere å bli glad i denne plata.

Del på Facebook | Del på Bluesky

En annerledes Elvira Nikolaisen

(11.10.25) Hun var en gang på vei til å bli pop-dronning. Nå er hun et helt annet sted. Elvira Nikolaisen følger sine instinkter, og gjør nøyaktig som hun vil.

A Killer's Confession - snakk om å ta feil

(10.10.25) Ikke døm en bok etter omslaget, heter det, men det er himla vanskelig når «designet» til gruppa er så harry. Navn, cover, masken som vokalist Waylon Reavis tilsynelatende bor i. Ingenting ved A Killer’s Confession fristet til at jeg skulle sjekke det ut.

Bildespesial: W.A.S.P. – kompakt, hardt og visuelt

(10.10.25) Ikke like sjokkartet som da de ble nektet å stille som oppvarmere (med blod og gørr) for Iron Maiden i Drammenshallen i 1986, men stadig energiske og stødige leverandører av old school heavy metal.

The Beths begeistret på Parkteatret

(09.10.25) The Beths leverte vakker balansekunst mellom hjertesorg og gitarpop. God "feeling", og tilnærmet kirurgisk presisjon.

Martin Hagfors matcher Robert Plant

(08.10.25) Jeg finner bare ett album denne høsten som tåler sammenligning med «Folk-A-Dots». Den utgivelsen er signert Robert Plant.

Death Metal til du dør!

(08.10.25) André Nautøy skriver at han innimellom har følt seg som Ivar Metal Aasen, altså i familie med eventyrsamleren. Det kan trygt sies å være årets metal understatement!