Anton Barbeau : King Of Missouri

Anton Barbeau synger om å være seg selv, om å få lov til å gå i klærne han vil, og om å få røyke hasjen sin i fred. Det er så jordnært og hverdagslig man kan få det. Men Barbeau har en mystisk evne til å gjøre kunst ut av utslitte byggeklosser.


I løpet av ti år har han laget til sammen seks plater, som har spredd seg over hele verden gjennom musikkens underjordiske korridorer. Han kunne nok også vært stjerne på den ”riktige” siden av jordoverflaten, men i Anton Barbeaus verden er det uaktuelt å tilpasse seg mainstream-markedet. Rett og slett fordi grunnmuren i Barbeaus uttrykk ligger i det kompromissløst ærlige og nesten pinlig utleverende.

På papiret er han riktignok farlig nære hitoppskriften. De fire lettspiselige akkordene er der, det samme gjelder den radiovennlige melodien. Åpningslåta ”King of Missouri” puster like friskt som tittelkuttet på Elvis Costellos ”King Of America” (1986). Både melodikonstruksjonen og stemmen er til forveksling lik den mer kjente Costello. Men når sistnevnte fraserer elegant over parfymerte formuleringer, velger Anton Barbeau å skjære igjennom med utilslørte hverdagsrim. Dermed fjerner han seg også fra det brede og popkommersielle, og peker nesa mot de spesielt interesserte. Det holder ikke å like melodien, man må også sjarmeres av Barbeaus form og vesen for å kunne oppnå den gode lytteropplevelsen.

Som gammel grunge-fantast liker jeg det litt stakkarslige taperimaget til Anton Barbeau – den bitre brilleslangen, som sikkert fikk kviser først av alle guttene i klassen, mens kjønnshårene ikke tittet fram før på videregående (eller noe sånt). Og nå skal han liksom ta hevn, eller i hvert fall gi en lang finger til alle som ikke trodde på han. I dag synes jeg ”King of Missouri” er en sjarmerende alternativ-plate. Men første gang jeg begynte på denne anmeldelsen, etter bare to gjennomhøringer, introduserte jeg Anton Barbeau som musikkens svar på ”Nerdenes Hevn”. Det var ikke utelukkende positivt ment, selv om nerdefilmene har et og annet godt poeng.

Etter en måneds tid med ”King of Missouri” i cd-spilleren har det endelig begynt å løsne – enten det er i Dylan-aktige ”It’s Okay, Maybe”, den overnevnte Costello-kopien, eller i speilbilder av Beatles, XTC, Robyn Hitchcock og svenske Wannadies (hør for eksempel på ”I Don’t Like You”). Hvis du liker disse artistene, og har tid og lyst til å jobbe litt for lyttergleden, kan du risikere å bli glad i denne plata.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Kunne et besøk på Sorgenfri Inn friste?

(22.01.26) "Jeg var omringet av Chanel, Dior og Gucci, og tenkte at i verste fall hadde jeg kastet bort en kveld for å få en brus og deilig kino-popkorn." Men hva fikk Siri Bjoner se?


Veslemøy Narvesen, altså!

(21.01.26) For en kveld - med et stort band der alle spiller minst to instrumenter hver!


Robbie Williams på rockern

(20.01.26) Tittelen er ikke ueffen, og langt fra tilfeldig valgt. Robbie Williams anno 2026 minner nemlig mer om Oasis enn om Take That.


Amorphis - prog på alvor

(19.01.26) Et band må vel trygt kunne kalles prog når man hører ei låt på repeat og ikke skjønner at man har hørt samme låta minst fire ganger ... Storslagent, melodiøst, og bare vakkert.


Sassy 009 – stjerne i undergrunnen?

(18.01.26) Svært velprodusert, og ditto velkomponert. I det hele tatt – veldig bra levert.


Umiskjennelig Gluecifer! Bra!

(17.01.26) Gluecifer har brukt de siste årene godt – det er ikke et kjedelig sekund på skiva, og alle låtene er så varierte at den nå har gått på repeat hele dagen. Trettini minutter med noe av det beste av norsk rock.