Vanskapt: Dyrebart Liv

Vanskapt er noe så sjeldent som et punkband fra Lofoten. Og de har noe på hjertet.


Punk og hardcore forbindes gjerne med Oslo-scenen, men i den senere tid har vi fått eksempler på at det skjer ting i andre byer. Bodø arrangerer årlig en hardcore-festival, samtidig med at The Spectacle viser tenner. Stavanger, Sandnes, Bergen og Trondheim har alle en oppegående scene og har vist den siste tiden at de huser flere lovende band.

Og nå altså Vanskapt fra Lofoten.

Vanskapt er riktignok ikke et ferskt band. De har spilt sammen siden midten av 90-tallet, og har på de årene opparbeidet seg et rykte som et drivende liveband. På denne skiva består Vanskapt av vokalist og bassist Tommy Forsaa, Knut Erik Øverjord på gitar, og trommis Peter Rasmussen. Knut Angel har i etterkant kommet inn som bassist.

Vanskapt spiller punk med både ompa- og hardcore-tendenser. Men viktigst av alt: De synger på nord-norsk uten at det blir påtatt eller pinlig. Det låter like troverdig som når band som Dia Psalma og Charta 77 synger på svensk. Dessuten spiller Vanskapt punk av samme type som nevnte svenske band.

Vanskapt leverer sanger om krig, onde menn og moral. Blant annet. Og at de synger på nord-norsk, gjør at Vanskapt blir noe mer enn et punkband i mengden. Instrumentalt er det noe varierende, en sang som "Blandt Guda Og Jævla" er varierende, mens "Heksedans" og "Ære Være Krigsmann" holder et bra nivå. Skitten og troverdig punk.

Det Vanskapt mangler av originalitet, tar de igjen i en fandenivoldsk innstilling og gode tekster. Vanskapt er et artig bekjentskap. Jeg håper å se dette bandet på en scene nær meg snart.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Bildespesial: Høstsabbat 2026

(27.10.26) Høstsabbat er en eventyrlig reise i doom, hardcore og matall. Todagersfestivalen fortsetter å presentere underskogen av den mørke tunge rocken


Mørke linjer hos Fontaines D.C.

(27.10.26) I 1991 ga Massive Attack ut plata «Blue Lines» som på mange måter etablerte trip hop, og samtidig hadde en tittel som omfavnet melankolien og det mørke. Fontaines D.C. har også, særlig på de to siste platene «Romance» (2024) og nå «Dopamine Chamber», gått i en mørkere, mer industriell bakgate - selv om sola og håpet også viser seg en gang iblant i både musikken og tekstene.


Verdens beste Unni Wilhelmsen

(26.10.26) Unni Wilhelmsen er mye, det er jeg sikker på at alle som har vært i kontakt med henne vil være enig i. Derfor føles det helt naturlig å feire hennes første 30 år som scene- og plateartist på noe såpass offisiøst som en stor teaterscene.


Hip-hop forbrødring med .Paak og Cordae

(24.10.26) Det er ikke alltid livet blir enklere av å få penger på konto og suksess på CV-en. På «Heavy Is the Crown» tar Anderson .Paak og Cordae oss med inn i en verden der luksus, selvtillit og musikalsk overskudd møter familiekonflikter, dårlig samvittighet og voksenlivets mindre glamorøse sider.


Ei gitarplate for mørke høstkvelder

(23.10.26) For ei vakker plate! Et album å nyte – fra første til siste rille.


Haken mangler en gitar ...

(22.10.26) «Flinkisprog» kalte progdama det, og det er absolutt en passende betegnelse - for de er himla dyktige.