Interpol: Turn On The Bright Lights
Nå skal du høre godt etter: Interpol er en av fjorårets best bevarte hemmeligheter.
2002 var et bra musikkår. Både ute og her hjemme. Det jeg ikke forstår, er hvordan Interpol kunne gå meg hus forbi, som det så fint heter.
Interpol er lyden av Joy Division som møter dagens rock. Og det låter farlig bra. Til tider like dystert og eggende som Joy Division, andre ganger stemningsfullt som Radiohead, men også svevende som Sonic Youth, og underfundig og skjevt som Badly Drawn Boy.
Det er mange gode sanger her. Feel-good-låten "Obstacle 1". Med den i spilleren, er det vanskelig å sitte stille, stå stille. Den Smiths-aktige "Say Hello tTo The Angels" må også nevnes. Og ikke minst "Stella Was A Diver And She Was Always Down" med de fantastiske trommene, den minner om And You Will Know Us By The Trail Of Deads "How Near How Far".
Hva er det som gjør dette bandet så bra? De har en god vokalist som behersker både de rolige delene og de mer aggressive og såre partiene. De har frekke riff, sterke melodier og overraskende overganger. Og de har en mektig trommis som maler låtene fremover.
Det er som om 80-tallets Manchester har gjenoppstått i New York, vel 20 år senere.
Ennå ikke overbevist? Ta med deg en disc man ut, sett på Obstacle 1, og føler du deg ikke tøff da, burde du ikke vært her i det hele tatt.
Interpol skrur tempoet ned på de to siste sangene, og det fungerer utmerket. Interpol gjør det mørke og alvorlige på en troverdig måte, men de mangler fremdeles sin "Love Will Tear Us Apart" eller "Warzaw", for den saks skyld. Men Interpol er fremdeles et ungt band, med forhåpentligvis en lysere skjebne enn Joy Division.
Interpol spiller på So What 28. mars. Det kan bli moro.
Del på Facebook | Del på Bluesky