Senòr Springsteen y la E Street Band en el Nou Camp

Fra tårer i øyekroken, til dødsangst over en gyngende stadion. Bruce Springsteen and The E-Street Band laget i samarbeid med hundretusen elleville spanjoler ett konsertminne for livet for Puls sin utsendte.

---

Bruce Springsteen and The E- Street Band / /

Av Raymond Abeltun // 04.08.08

---

Etter snart tre måneder som fastboende i Barcelona, har jeg slått meg til ro med at ingen i dette landet kunne ett ord engelsk. Derfor er spanskkursene mine godt underveis. Men Søndag tyvende Juli var det i hvert fall omtrent hundretusen spanjoler som danset, hoppet og sang alle av The Boss sine sanger, som vitterlig er på engelsk. I løpet av tre timer serverte The Boss godlåt etter godlåt. Selv om Bruce Springsteen tidligere har gitt utrykk for at han ikke er fornøyd med klengenavnet ”The Boss” må han i hvert fall innfinne seg med at denne skribenten for alltid vil kalle han nettopp dette. For maken til publikumstekke har jeg så å si aldri tidligere sett. Når jeg tenker meg nærmere om blir jeg nesten trist når vi kanskje må innse at denne typen underholdningsartister er en døende rase, men det blir heldivis en annen diskusjon. For i dag tar vi ett tilbakeblikk på sjefens enorme avrunding av sin Europaturne på Nou Camp stadion i Barcelona.

Nou Camp lignet en maurtue

Alt startet med ett brak med "Tenth Avenue Freeze-Out". Da fikk jeg raskt følelsen av at dette kom til å bli en meget spesiell aften. Dette fikk jeg videre bekreftet når "Radio Nowhere" ljomet over stadion. Om det var det ufornuftige alkohol inntaket kombinert med lite søvn som gjorde utsalget vet jeg ikke, men tårene presset i hvert fall på i øyekroken. Men takket være det gode gamle ”jeg har noe i øyet” trikset slapp jeg unna noen ripe i lakken. Uansett var i hvert fall tonen satt for en festaften av de sjeldne.

At The Boss har ett spesielt forhold til Barcelona skal vell være en uttalelse som de fleste fans ikke har problemer med å akseptere dersom de har sett Bruce Springsteen & The E-Street Bands Live in Barcelona dvd. Den konserten ble holdt på en mindre arena. Men likevel kunne en raskt kjenne igjen den enorme positive stemningen som strømmet både fra publikum og fra band. Omtrent hver eneste sang ble møtt av ett jubelbrus som jeg nesten aldri har hørt maken til. I nærheten av min plass var det til høyre ett ungt par som satt og nynnet sammen, mens det frammenfor meg var en dame på alder med The Boss som danset og svingte seg igjennom hele konserten. Min venstre side var fylt opp av ett eldre par som var finere antrukket mens bak meg var den mer gjennomsnittlige konsertgjengeren. Det vil si eldre ungdommer som nærmer seg tretti og som fortsatt ikke har lært seg å begrense alkoholinntaket før konsert. Litt sann som undertegnede vil da mange hevde.

Poenget, som du sikkert etterlyser, er dette er musikk som er det vi så fint kaller tidløs. Hadde dette vært en konsert med ett mindre bra band hadde det her vært passende med den like artige kommentaren; ”Tidløs? Mener du da at musikken ikke passer inn i noen tidsepoke?” Det betyr det selvsagt ikke i denne anledningen. The Boss & The E-Streetbands musikalske talenter setter dem i en spesiell posisjon som ikke mange band i dag befinner seg i. Det er vell bare U2 i dagens musikkverd som er i en like unik posisjon. Kom til poenget da mann! Jaja! Poenget er at bandet tilbyr noe til så å si til alle musikkinteresserte uavhengig av preferanse for musikksjanger. Ser dere, jeg kan være kort og konsis.

Maurtue by night!

Etter "Radio Nowhere" gjekk vi over i "Lonesome Day". Å skulle beskrive hver enkelt låt vil rett å slett bli for mye. Underveis i konserten lurte jeg fælt på hvordan den fantastisk opplevelsen skulle formidles ut til leserne. Som fjorårets The Who konsert under Roskilde ble jeg så revet med at notater og tanker bare ble ett sammensurium av småideer og kommentarer.

Hver eneste låt ble møtt av ett jubelbrøl som rystet hele stadion. Nå overdriver du da fælt Abeltun! Nei, dette er helt sant. Under konserten gynget stadion, men jeg fikk slått meg til ro med at det bare var plastsetene som gynget. I hvert fall for en stakket stund. Etter "Spirit In The Night" gjekk The Boss ut blant publikum og samlet inn låttønskene for kvelden.

Godbitene stod i kø. "Tougher Than The Rest", ble levert på strålende vis. Den var faktisk så strålende at jeg fikk frysninger bare av å skrive hvor strålende den var. "Skriver du strålende en gang til i samme setning så river jeg hodet av deg!" OK! The Boss har stålkontroll, når han og bandet tar en minifiesta runger OLE! OLEOLEOLE! Ut over stadion.

"This Hard Land" ble møtt av en enorm allsang. Lydnivået var, ja, rett og slett enormt. Under "The Promised Land" er stemningsnivået og lydnivået så høyt at jeg fortsatt sitter med følelsen av at vi er på sang nummer en eller to fortsatt. Deretter var "Marys Place", "The Rising", "Long Walk Home" klare høydepunkter. Long Walk Home er rett og slett en nydelig låt som heile stadion stemte i på. Når jeg var overbevist om at publikum ikke kunne synge høyere kom "Badlands" og avsluttet den første delen av konserten og jaggu meg trur du ikke at stemningen steg noen hakk til?

Men kan egentlig Bruce Springsteen snuble å ha en dårlig konsert? Sammen med bunnsolide The E-Streetband skal det godt gjøres å snuble. Rytmeseksjonen med Garry Tallen (bass) og Max Weinberg (trommer) som solid fundament får The Boss, Steven Van Zandt og Nils Lofgren mange muligheter til å skinne. Når en da i tillegg kan skryte av personer som Clarence ” Big Man” Clemons (saksofon, bakgrunnsvokal og perkusjon), Roy Bittan (tangenter), Patti Scialfa (bakgrunnsvokal, akustisk gitar og perkusjon) og Soozie Tyrell (fiolin, bakgrunnsvokal, perkusjon) sier det seg selv at dette er bunnsolide saker. Som vanlig var det ”Big Man” Clemons som mottoka størst applaus, men så har da mannen også noen rimelig fete saksofonsoloer å vise til. Med dette mannskapet ombord skal det godt gjøres å snuble. Men er det mulig?

For meg blir dette umulig å svare på da, som noen nok allerede vil ha forstått, var dette min første live konsert med Bruce Springsteen & The E-Streetband. Så faren for at denne anmeldelsen ender opp som en halleluja rapport fra en nyansatt P3 ansatt er absolutt tilstede. Men faren for at jeg faller på hodet i nesegrus beundring, som dagbladet gjorde da de feide snart 40års metallhistorie og utnevnet Metallica til metallens svar på Rolling Stones, den kan jeg heldigvis si ikke er tilstede. Jeg nøyer med å si at dette rett å slett var, ja, helt enormt.

For å spore tilbake til konserten, vil jeg bruke leserens egne ord; "Hold deg til konserten Sherlock!" Hvor var vi? Jo, Bandet har akkurat gått av scenen etter "Badlands". Publikum synger fortsatt på forrige låt og temperaturen er på kokepunktet. Når jeg nok en gang sier at jeg trodde ikke det kunne bli bedre kommer bandet tilbake og starter opp med "Thunder Road". Nok engang presser tårene på mens jeg synger med ”Show a little faith, theres magic in the night”. Selv nå flere dager etter konserten kjenner jeg gåsehuden springe nedover armene mine bare ved tanken på denne låten. Etter dette fikk vi "Detroit Medley" som gjorde susen. På dette tidspunktet av konserten tror jeg The Boss kunne ha stilt seg opp å sluppet en fis og fortsatt blitt tatt imot med ellevill jubel. Etter "Detroit Medley" var nok ett høydepunkt klart. "Born To Run" ljomet over stadion og jeg med min ”Tramps like us, baby, We`re Born To Run” T-skjorte sang kanskje høyest av alle de hundretusen som var tilstede. Da sjefen sjøl henta fram plakaten med "Rosalita" som han tidligere hadde plukka fra publikum ventet jeg på at stadion skulle rase sammen. "Bobby Jean" og "American Land" runda av. Trodde jeg.

Hele stadion ristet!

Nå kommer vi kanskje til det som musikalsk sett var dødpunktet, men stemningsmessig var det kanskje høydepunktet. Når The Boss starta "Twist & Shout" gynga faktisk stadion. Tanken slo meg at dette kunne være det siste jeg kom til å oppleve på denne kloden. Men det hadde jaggu meg ikke gjort meg den døyt da dette måtte ha vært blant de bedre måten å ende sin eksistens på. Samtlige av stadions publikummere danset og sang, meg inkludert. For de som kjenner meg vet de at det ikke er altfor ofte at denne skribenten beveger dansefoten. Men "Twist& Shout" rocka oss alle. Med stadiongyngende og samtlige publikummere dansende kom barna til The Boss på scenen, eldste sønnen fikk sågar gleden av å stå sammen med far på midten av scenen å synge avsluttingen.

Etter låten innsåg jeg at det var slutt for denne gang. Deretter ble jeg nesten trist av å tenke på hvor lenge det er til neste gang. Etter over tre timer, tjuesyv låter fra elleve album, gyngende stadion, glede, dansing og synging forsvant jeg ut i natten. Først oppdaget jeg at metroen var stengt for kvelden, deretter at bussene hadde sluttet å gå. Dermed var det bare å hive seg i taxijakten sammen med de hundretusen andre publikummerne.

Etter firetimer på loffen og ett restaurant besøk som siden skulle holde meg vekk fra jobb i en uke var jeg hjemme igjen. Foruten de fem dagene jeg siden tilbrakte rundt doskålen, som ikke akkurat var skøy, så var konserten absolutt verdt slitet. For jeg har nemlig allerede startet ventingen til neste gang Bruce Springsteen & The E-Streetband kommer til Europa.

Bruce Springsteen & The E-Streetband spilte dette:
"Avenue Freeze-Out", "Radio Nowhere", "Lonesome Day", "Prove It All Night", "Darkness On the Edge Of Town", "Spirit In The Night", "Light Of Day", "Working On The Highway", "Tougher Than The Rest", "This Hard Land", "Youngstown", "Murder Incorporated", "The Promised Land", "Livin' In The Future", "I'm Going Down", "Mary's Place", "The Rising", "Last To Die", "Long Walk Home", "Badlands".
Ekstranummer:
"Thunder Road", "Detroit Medley", "Born To Run", "Rosalita", "Bobby Jean", "American Land", "Twist And Shout".

---

Del på Facebook | Del på Bluesky