Puls - Midnight Choir: En litt trist aften

(Tromsø/PULS): Midnight Choir er vel uten tvil blant Norges tristeste menn. Og fint er det. Vi trenger vakker, trist musikk med følelser. Gjerne med strykere. Vi liker strykere. Men dette hadde plutselig lite å gjøre med Midnight Choir, og hørtes mer ut som en hyllest til Tindersticks. Og det var jo ikke meningen.

For på søndag spilte nemlig Midnight Choir på Driv. Og akkurat på den måten jeg liker dem best: Stoler foran scenen, stearinlys, neddempet. De hadde ikke engang med seg Palle Kruger på trommer denne gangen.

For det finnes faktisk to måter dette bandet gjør konserter på: Som et rockeband eller som et trist rockeband.

Som rockeband er det oftest fint nok, som trist rockeband er det til tider helt fantastisk. Jeg har fremdeles varme minner om turneen de gjorde med Strinda Strings (var det det de het?) for noen år tilbake.

Amsterdam Stranded er i mine ører en av de vakreste, skjøreste og tristeste norske platene jeg har hørt noen gang. Unsung Heroine fulgte ikke helt opp, men den er ikke fryktelig langt unna.

Når det nå var låter fra disse to platene som preget settet på søndag, så har man lite å utesi på kvaliteten. Stille, nedtont og til tider veldig, veldig vakkert.

Men det lille ekstra, den lille magien syns jeg desverre manglet under store deler av konserten. Det ble litt stillestående, litt for dvelende.

Kanskje noen av guttene snart burde slå opp med kjæresten eller noe lignende for å tvinge fram litt mer tristhet?

Mats Larsen

Siste saker

VAN HALEN - A DIFFERENT KIND OF TRUTH

Noctorum: Honey Mink Forever

DEADMAN - TAKE UP YOUR MAT AND WALK

En godt krydret Cabaret

The Great Big Taters: Setback Catalyst (EP)

RIVAL SONS - PRESSURE AND TIME