Barbie Bones ser tilbake og fram mot Popium
- Øving? La oss kalle det legendetrening. Vi er den typen stoff du lager legender av... Store ord fra Dag Igland (gitar) og Yngve Sætre (vokal) i Barbie Bones. Et evig kultband fra Bergen.
Barbie Bones, Popium, Chocolate Overdose, Pogo Pop
En perfekt situasjon. Aldri har de vært større enn nå og de er bedre enn noensinne. Speisa og fengende. Søte og harde. Fantasi og humor. Musikalsk oppdragelse.
Superinspiratoren Igland
Bandet ble oppløst for seks år siden, og ga ut to strålende plater. Brake For Nobody (90), Death In The Rocking House Factory (92). Tidligere gjorde de bare en konsert i året, nærmere bestemt på rockeklubben Garage i Bergen. Endelig gjorde de en Norgesturné, og her om dagen spilte de på John Dee i Oslo. En kjempekonsert. Oslofolket var takknemmelige. Og er det rart? Den harde kjernen ble berika, av vestlandssurralisme fra Bergen.
På første halvdel av nittitallet fikk Barbie Bones virkelig cred av Chocolate Overdose og Pogo Pops, kollegaene fra Bergensscenen. Pogo Pops utpekte Brake For Nobody til den beste norske plata noensinne - sammen med Blodig Alvor av DumDum Boys. Geir Luedy i Chocolate Overdose deler begeistringa. Han spilte i Mona Lisa Overdrive - forgjengeren til Barbie Bones. Han snakker om superinspiratoren Dag Igland. Det psykedeliske, sinnsyke og vanvittig bra Barbie Bones-soundet - en inspirasjonskilde for andre band..
Pop vs. Rock
Barbie Bones, Chocolate Overdose og Pogo Pops havna i samme bås. Kansje litt urettferdig. Men hvordan vil Yngve og Dag spesifisere forskjellen?
- Forskjellen? En enkel sak. Se på bruken av titler. Chocolate Overdose-skivene heter DingleDoodies og Everybody Likes Chocolate. Da skjønner du at vi ikke er i samme gate. Vi i Barbie Bones var et skikkelig rock`n roll band. De andre spilte streit popmusikk. Vi hadde ikke så mye nytte av Pogo Pops og Chocolate Overdose. Okey, alle digga engelsk popmusikk - but that`s it.
Greit, la oss si at Pogo Pops var pop. Men i grenselandet til rocken. Da er Barbie Bones uhemma og barbarisk rocknroll. Musikalsk og visuelt. En gang knuste de alle gitarene etter en konsert på Hulen i Bergen. De sto utvilsomt for det mest rocka sceneshowet - hvilket de beviste på John Dee. En manisk Yngve Sætre leverte varene. Den mest utprega scenekunstneren. En ganske pønka attitude. Neida - ikke mye til felles med Pogo og Chocolate. Uten å si noe stygt om dem, tvert i mot.
Vennskapelig rivalisering
- Men det er viktig å opprettholde de gamle fiendelinjene, konstanterer Dag og Yngve.
- Vennskapelig rivalisering, som vestlendingene har for vane. Vi spilte sammen med Chocolate Overdose på Rockefeller. Vi mobba dem fælt før de skulle på scena - klart det.
- Egentlig er det kke snakk om rivalisering. Mer å holde de andre litt nede, gliser Yngve Sætre.
Vanskelig å fornekte konkuranseinstinktet, folkens. Se på Pogo Pops. Gamle kompiser og tilhengere av Barbie Bones. Frank Hammersland & Co. understreka dette i PULS nr. 8 - august 92:
- Her fins det ingen rivalisering. Men du får faen ikkje skrive dies navn i et stykke om oss!
Nirvana, nesten på Garage...
Hemmeligheten bak Barbie Bones? En teori er at Dag Igland blanda den myke sekstitallsstilen med beinharde Nirvana-riff. Han holdt på å ta fyr når han hørte Nirvana, hevda Geir Luedy. Sant nok. Ikke upåvirka av Seattle - den offisielle vennskapsbyen til Bergen i Statene. Dag framhever spesielt Nirvanaskiva Nevermind:
- Nevemind er styggbra. Men bare et enkeltstående fenomen. Jeg ble ikke fascinert av grungen i seg selv. Ikke så mange plasser å gå for den musikkstilen. Bare en utvei for Kurt Cobain... Men for et band... Jeg hadde en konsertplakat med Nirvana, og der sto det Nirvana spiller på Garage i Bergen. Men så tok det av litt for tidlig, de sykmeldte seg - og avlyste hele Europaturnéen. Tenk om Smells Like Teen Spirit hadde tatt av en måned senere...
For lite motstand hos EMI
- Jappetida tok slutt i 1987/88, et faktum som dessverre gikk platebranssjen hus forbi. Men så, i 1990 inntraff et boom i norsk musikkliv. Plateselskapet og alle andre lova oss gull og grønne skoger, hevder Dag Igland.
- Så hvorfor ble dere ikke verdensstjerner? Ville plateselskapet EMI påvirke musikken? Gjøre dere til noe dere ikke var?
- Nei, tvert imot. Vi fikk alt for stor frihet. Motstand fra selskapet hadde vært et sunnhetstegn, mener Dag Igland.
En ganske så uvanlig påstand - et band som klager på den kunstneriske friheten! Men kansje skorta det mer på lanseringen. Fra både management og plateselskap?
EMI, Aids og Titanic
Følgende anekdoter er legendariske historien om Barbie Bones:
1) Spørsmål: What`s the difference between EMI and Titanic?
Svar: Titanic had a good band.
2) Spørsmål: Hvordan stopper vi hurtigst og sikrest spredninga av Aids?
Svar: Overlat distribusjonen til EMI.
De ble booka på dokketeater-hus i Danmark. Plasser folk aldri hadde hørt om i Sverige. Feil på coveret... historiene er endeløse. En klassisk problemstilling etterfulgte Death In The Rocking Horse Factory. Ifølge de offisielle websidene til Barbie Bones, var det omplassering I EMI-ledelsen. Med andre ord. Vekk med de som i utgangspunktet tente på bandet. Den nye ledelsen mente plata aldri burde vært utgitt.
En anelse sjølkritikk
Tonen var en ganske annen et par år i forveien. EMI mente at Brake For Nobody var den mest spennende norske debuten som noensinne er utgitt. Plateselskapet var takknemmelige og stolte over å kunne introdusere dem for deg. Likevel, Barbie Bones tar en del av skylda sjøl. Men det er lite bitterhet å spore hos Igland og Sætre.
- I ettertid burde vi lagt mer arbeid i ting, inntatt en mer profesjonell attitude. Men vi var liksom kunstnere... ah!, for noe sludder! Vi burde satsa skjorta for å bli popstjerner. Vi prøvde bare å lage vårt eget farvorittalbum, og alt det andre kom på kjøpet. Ikke at det er noe å sutre over.
- Det fins alt for mange bitre og desillusjonerte der ute, folk som blir triste resten av livet. Fordi at de ikke ble popstjerner. Herregud, vi snakker bare om popmusikk! Ikke verdensproblemer. Dessuten hadde vi det ganske fett. Masse konserter i utlandet, uforglemmelige opplevelser på veien - kun positiv presse og hengivne fans. Noen unger i Bergen starta Baby Bones i fireårsalderen. Mima til Barbie Bones i barnehagen...
Sigma er finito
I en årerekke var Sigma Studio hovedbasen til rockmiljøet i Bergen. Nå har de mista lokalene, og Sigma er finito. Fra første juli 1999.
- Vedmodig?
- Egentlig ikke. Ikke for de ansatte. Greit med litt luftforandring. Trist for alle andre enn oss, konstanterer Yngve.
Han tar nederlaget med fatning. Men det karakteristiske Sigma Studio-soundet blir savna. Yngve Sætre produserte flertallet av Bergensrockerne på nittitallet, i tillegg til de tre siste DumDum Boys platene. Utvilsomme fellestrekk med en viss kollega i hovedstaden: Produsenten og Mercury Motors-sjefen Jørn Christensen.
Produsentene Christensen og Sætre
I likhet med Sigma, ble Rodeløkka Studio et viktig samlingspunkt. Med Jørn i spissen. Masse cred. Lite platesalg. Alle liker Barbie Bones og Mercury Motors. Ingen kjøper platene deres. For et år siden ble også Rodeløkka Studio nedlagt.
Yngve Sætre og Jørn Christensen skaper den rette kjemien i studio. Bare spør Frank Hammersland, Norgesmester i popmusikk. Han jobba med begge to. Slik formulerte han det i PULS:
- De er ganske like. Veldig rolige. Aldri unødig snakk. Men de er utrolig gode psykologer. Jørn og Yngve venter til du er tom for idéer. Da kommer de alltid med en liten innskytelse, som gjør at det hele løser seg.
- Og da anbefaler vi Popium!
- Black metal utgjør halvparten av platesalget i Bergen. Sissel Kyrkjebø og Tor Endresen står for resten... Ingen nye band har utkrystallisert seg. Det er rett og slett ikke det samme miljøet lenger. Vi ga oss på toppen, dessverre med få potensielle arvtagere. Slut Machine tok over, og nå som det bandet er historie - anbefaler vi Popium!
Sier Dag og Yngve i kor. Både Slut Maschine og Popium har medlemmer fra Barbie Bones. Disse beskjedne bergensserne, dere... Slut Maschine og Popium utgjør i dag Bergens-scenens flaggskip. Nå, som vi nærmer oss år 2000? Korrekt, ifølge Igland og Sætre.
Og kansje har de rett? Espen Lien, bassisten i Barbie Bones, ble drivkraften iSlut Maschine. Yngve Sætre spiller keyboard i Popium - et slags all star band fra rockmiljøet I Bergen, med Frank Hammersland og Frode Unneland (Chocolate Overdose, Savoy).
Popium på MNW, kan det gå bra...?
Slut Machine, hvil i fred... Popium; forhåpentligvis blir de en bedre lansering enn Barbie Bones til del. Uansett, plateselskapet gjorde et uforglemmelig førsteinntrykk. Yngve forteller. Kilden er Frank Hammersland og Frode Unneland:
- Popium er på et svensk plateselskap. Direktøren kom på første styremøte, splitter naken, og satte seg ved bordet. Han sa at nu startar vi från scratch. Halvparten av styret slutta...
Et svensk selskap? Ja, Popium er signa direkte til MNW, Stockholm. Det kinkige, er jo at det selskapet er i ferd med å få grunnmuren revet i filler. Noen omtrent halvparten av de ansatte har bestemt seg for å starte egen butikk. Både i Sverige og Norge. Dermed er det ingen som helt sikkert veit når den ferdiginnspilte skiva kommer ut, og hvem som skal jobbe med den her i Norge. Men kontrakten? Den er skrevet med MNW. 100 % bankers.
Del på Facebook | Del på Bluesky