Div. Artister: Hank Williams Timeless
11. juni 1949 debuterte Hank Williams på countryens utstillingsscene; Grand Ole Opry. Mange mener countrymusikkens historie - ja, musikkhistoria genrelt - ble omskrevet denne kvelden. Født i 1923, død i '53 rakk han aldri å bli 30 år - men han rakk sannelig å skrive noen udødelige sanger! Nå har vokalister i countryens midte og i dens utkant gått sammen om et helt album med Williams-covere, og resultatet er gripende bra. Ikke tolk dette bokstavelig, men du skjønner helt sikkert hva jeg mener: Kjøp denne plata, og du veit det aller meste som er å vite om ordendtlig country.
Vi tar like gjerne sangene i kronologisk rekkefølge, og ingen blir vel spesielt forbløffa over at nettopp Robert Zimmermann får åpne det hele?
Bob Dylans versjon av "I Can't Get You Off Of My Mind" er en så godt som helakustisk, smått zydeco-inspirert affære der Brian Mitchells trekkspill er lagt sentralt i lydbildet. Shawn Pelton slår trommer, men kunne like gjerne hatt et vaskebrett til disposisjon. Løs jakke - alldeles strålende gjennomført.
Sheryl Crow har valgt en instrumentering ikke langt unna Dylans, selv om en sped, eleketrisk gitar står i sentrum. Hun jodler fram refrenget i "Long Gone Lonesome Blues"; ytterst sjarmerende.
Titlene bærer bud om at dette er smått triste sanger, mener du? Bare vent til du høre Keb' Mo' i "I'm So Lonesome I Could Cry". Det er trist, det!
I've never seen a night so long
When time goes crawling by
The moon just went behind a cloud
To hide it's face and cry
Steel-gitar, akustisk piano, fiolin... tåredryppende vakkert.
Men Beck er kanskje mann for å lage fest også ut av Hank Williams? Nope. I "Your Cheatin' Heart" framstår en av rockens for tida største partygutter som en nærmest sliten, gammel countrysanger. Den som uten videre tipper at dette er Beck, skal ha hørt ham temmelig mye. Uansett; unge herr Hansen er så avgjort i stand til å få hjerter til å blø.
Det hele går i sakte vals når Mark Knopfler & His Band byr på "Lost On The River", i duett med Emmylou Harris. Dette er ikke tida for gitar-ekvilibrisme. Tvert imot; kompgitaren her ville de fleste som kan tre grep til hjemmebruk greid å håndtere. Mandolinen sklir fint inn i lydbildet, liksom Emmylou Harris selvfølgelig gjør det.
Men så blir det litt mer fart. Tom Petty spiller alt sjøl, bortsett fra steelgitaren Jay Dee Maness bringer med seg i studio. Så har han da også valgt en mer offensiv låt. Hank Williams viser muskler oppi all elendigheta i "You're Gonna Change (Or I'm Gonna Leave)".
Da gjør vi klar for platas aller mest funklende spor. Ladies and gentlemen - Keith Richards of The Rolling Stones. Han synger "You Win Again" - så saaaakte at jeg får lyst til å sitere en musiker fra hovedstadens jazzmiljø: - Det går så sakte at 1'ern kommer neste torsdag...! Et skikkelg rølpete komp toppes med en saksofon like sår som trompeten. Pent, er kanskje ikke ordet for å beskrive Keith Richards' eksesser i vokalkunsten. Mern det er det; veldig, veldig pent. Det er vanskelig å tenke seg en gammal rocker med mer stil enn denne mannen.
I "Alone And Forsaken" snus det litt på oppsettet, idet den framføres av Emmylou Harris with Mark Knopfler & His Band. Det låter slik vi er blitt vant til å høre Emmylou fra en gang tidlig på 90-tallet. Ingen hei og hå-country; helt nede, det rytmiske i kompet er oppgitt til fordel for musikk som mest av alt svever. Nydelig.
Hank III skrur opp tempoet og stemninga betraktelig i "I'm A Long Gone Daddy". Helakustisk igjen - mesteparten av plata er slik utstyrt, som du forstår - men her byr fiolinisten opp til dans. Om faren min hadde levd, ville han spilt på skjeer til denne låta.
Det forteller en hel del om den unge mannens status, at Ryan Adams er bedt inn i dette celebre laget - og kom ikke her og si han gjør skam på invitasjonen! "Lovesic Blues" er faktisk arrangert av Hank Williams, mens Cliff Friend og Irving Mills står ansvarlig for tekst og musikk. Sheldon Gomberg spiller bass i Ryan Adams' versjon, Brantley Kearns Jr. fiolin. Skal man leite etter singer/songwriter-tradisjonens røtter, er dette intet umulig sted å starte søket.
Lucinda Williams har like effektiv vibrato på sin stemme som Colin Linden har på sin dobro. "Cold, Cold Heart" ble en av opphavsmannens største hits, og han ville garantert smelta på stedet om han hadde fått høreLucinda Williams' utgave.
Kunne denne samlinga slutta uten å inkludere Johnny Cash? Naturligvis ikke. Han resiterer en sang fra 1949, ført i pennen av Fred Rose. "I Dreamd About Mama Last Night" er ei enkel fortelling om mor på dødsleiet, uramerikansk i all sin sentimentalitet - men akk, så vakkert framført.
Hva du enn måtte mene om historias gang etter 11. juni 1949; dette albumet er et stykke musikkhistorie du vil føle deg ytterst vel ved å ta del i.
Del på Facebook | Del på Bluesky