Amulet: Freedom Fighters

Amulet omtales både som Norges hardcorekonger og Turbonegers verdige arvtagere. Vel, med ”Freedom Fighters” har Amulet levert en skive så rå og så full av energi og sprut at det ikke er noen grunn til å sammenlikne dem med stort andre enn seg sjøl. - C’mon, c’mon hear my call, skriker vokalist Torgny Amdam i første sang, ”Naked Eye”. Derfra og de resterende 30 minuttene av plata rykker det i kroppen min av glede, kåthet og begeistring. Endelig får vi ståpikkrock fra et norsk band.

Av Trond Anders Fossum // 01.10.01

Skivas sang nummer ti, ”Profane Wishes”, må så langt være en av årets feteste sanger. Vokalist Torgny Amdam fungerer glimrende i tospann med gjestevokalist Tracee Meyn på dette sporet. Meyn gir Amulet en ekstra svett og sexy dimensjon med sin stemme. Av en eller annen pervers grunn får jeg til tider assosiasjoner til tidlig Iron Maiden, enda jeg ikke liker Maiden. Men der Iron Maiden blir patetiske, gyver Amulet løs på om blasfemiske ønsker på en slik måte at jeg må skru opp lyden med et smil. Mens jeg synger med sammen med kameratene mine.

Allsangfaktoren er i det hele tatt høy på Amulets mest tilgjengelige album så langt. De ga ut ”The Burning Sphere” i fjor, og de ga også ut en fullengder, ”Engrave”, for fem år siden (men denne er ikke oppgitt på bandets hjemmesider).

Tracee Meyn er ikke eneste gjest på dette albumet. Her treffer vi på Andreas Tylden fra JR Ewing, Anders Møller og Knut Schreiner fra Euroboys, og – ja, faktisk, selveste Grand Pirx-divaene Charmed. Charmeds bidrag er mer modig enn det er bra, men det fungerer iallfall uten at det trekker ned skiven i særlig grad. Det er bare positivt at Amulet har baller til å prøve nye ting, så lenge det ikke går utover kvaliteten.

Amulet kjører raskt og rett fram. Hver sang er på rundt tre minutt, men der hvor JR Ewing kjører hardt, hardt, setter heller Amulet opp farten et par hakk. Men så skal det sies at Amulet ligger nærmere Turboneger enn JR Ewing.

Av høydepunkt foruten ”Profane Wishes” må jeg nevne ”Facelifts And Alibis”, ”My Favorite Songs” og ”Nosebleed”. Dette er sanger som burde gå hjem hos enhver med sansen for god rock ’n’ roll. Skivens svakhet er dens mangel på variasjon, men den blir likevel ikke repeterende. Unntaket er at et par av sangene klistrer seg fast til hjernen min. Gang på gang.

”Freedom Fighters” avsluttes med ”Words In The Wind”, en sang med litt mer variasjon en hva som er tilfelle på de andre sangene. Overgangene sitter som støpt, det er kult å høre at et norsk hardcoreband mestrer dette.

Det er alt i alt veldig kult å høre Amulet.