Oral Bee: Sånn Vi Putter Det Ned

Oral Bee er på mange måter den stygge andungen i den norske hiphop-dammen. Som Norges eneste uttalte såkalte Gansta-rapper, er han negasjonen - altså det de andre ikke er - av Tungtvann og Pen Jakke, som er real. Oral Bee er barnslig, trassig og svær i kjeften, og går ikke av veien for å rakke ned på resten av det han kaller dass-rap'erne. Slikt provoserer, men Norge trenger rap'ere som er tydelige, uannsett om man liker innholdet eller ikke.


Holdningsmessig representerer Oral Bee en enda klarere forlengelse av det mest lavklassede og ignorante fra de svarte rapperne som tourettes-rammede Snoop Dogg, Devin og Bizarre. Med et uvanlig norsk oppblåst ego og en utrareaksjonær nedlatenhet mot damer, homser og enkeltpersoner, peprer han løs med vekslende hell når det gjelder nivået på rimene.

- ...Det er en vinner. Oral Bee er hyllet av kvinner/Mens suksessen din forsvinner som jomfruhinner/Man, jeg minner deg på at jeg gjør gangsta-kitsch/Jeg er norsk raps svar på Odd Nerdrum, bitch!, i tillegg til den overdrevne, ironiske og virkelighetsfjerne stilen, vitner om noe så sjelden i norsk populærmusikk som rollebevissthet.

En artist som er i stand til skille mellom Personen og Personaen, blir fort en enslig svale, spesielt i det relativt unge rap-miljøet, der publikummet kanskje er det siste som forstår skillet mellom fiksjon og virkelighet. Norsk rap handler jo mye om å være real, selv om stilen deres i utgangspunktet er den sjanger'n som har slitt mest med å tilpasse seg vår virkelighet og provinsielle forhold.

Problemet med Oral Bee er selvfølgelig at han tar på seg en rolle som politisk korrekte rap'ere - og kritikere - oppfatter som så avskyelig forstokka og bakstrebersk reaksjonært, at en reaksjon og avstandstaken er naturlig. Og kanskje påkrevet. Likevel er dette så drøyt at jeg ikke klarer å ta det alvorlig, men tvertimot drar fram smilet over de frekke og til altfor ofte treffsikre bildene Oral Bee maler fram med rima sine.

- (God) musikk er en hore som selger seg til hvem som helst, uttalte tysker'n Kurt Weill i mellomkrigstida, dengang den brune fare var på frammarsj i Mellom- og Sør-Europa. Det er fristende å overføre dette utsagnet - uten sammenlikning forøvrig - på gangsta-rap'ernes påståtte holdninger, for jeg klarer ikke å fri meg fra kjensgjerningen om at helheten, produksjonen og flyten i dette produktet er håndverk høyt over det norske snittet.

Mye lekkert komp, med innbydende harmonier og bra flyt. Ingredienser som på utenlandsk ville fått endel av kritikerne til å drite i holdningene, og som faktisk ligger på det samme nivået som pepres ut av Oral Bees godt smurte munnlær.

Oral Bee er et naturlig motstykke til alle de real kids'a, og derfor en nødvendig framprovosert skikkelse som vil følge den norske rap'en som en spøkelse hvis de tar ham på alvor.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Hvem hater Oral-B?

(29.09.00) (Oslo/PULS): Da bokforlaget Aschehougs skulle lansere sin nye bokserie Volum på Rockefeller torsdag kveld, valgte de å gjøre dette på en litt annen måte enn man kanskje er vant til å se. De hadde nemlig hentet inn et knippe unge og fremadstormende norske artister til å underholde de som møtte opp.


Robbie Williams på rockern

(20.01.26) Tittelen er ikke ueffen, og langt fra tilfeldig valgt. Robbie Williams anno 2026 minner nemlig mer om Oasis enn om Take That.


Amorphis - prog på alvor

(19.01.26) Et band må vel trygt kunne kalles prog når man hører ei låt på repeat og ikke skjønner at man har hørt samme låta minst fire ganger ... Storslagent, melodiøst, og bare vakkert.


Sassy 009 – stjerne i undergrunnen?

(18.01.26) Svært velprodusert, og ditto velkomponert. I det hele tatt – veldig bra levert.


Umiskjennelig Gluecifer! Bra!

(17.01.26) Gluecifer har brukt de siste årene godt – det er ikke et kjedelig sekund på skiva, og alle låtene er så varierte at den nå har gått på repeat hele dagen. Trettini minutter med noe av det beste av norsk rock.


Kunne vi vente oss enda mer fra Hjerteslag?

(16.01.26) Hjerteslag har sitt særpreg og sin identitet i behold. Men vi savner den avgjørende gnisten.


Drøm deg bort med Veslemøy Narvesen

(15.01.26) Melodilinjene er vakre og lette, likevel er lydbildet enormt. Tekstene er dypt personlige, og stemmen hennes er vidunderlig behagelig.