Thin Lizzy: Live - One Night Only

Det er med en litt rynket nese jeg tar fatt på dette "produktet". 17 år etter Thin Lizzy ble oppløst, og 14 år siden frontfigur Philip Lynott døde kommer altså en live-skive spilt inn i Tyskland i fjor høst.


Bandet består av John Sykes (Blue Murder, Whitesnake, Thin Lizzy) på gitar, Scott Gorham fra klassiske Thin Lizzy på gitar, Marco Mendoza (David Coverdale band) på bass, Tommy Aldridge (Ozzy Osbourne, Whitesnake) på trommer og Darren Wharton på keyboards.

Gamle folk er jo de som turnèrer mest, og disse gutta er intet unntak. De har allerede gjestet Rockefeller én gang, og kommende fredag er de her igjen.

Men at de i det hele tatt kan kalle seg Thin Lizzy er jo en gåte, men etter hvert som skiva snurrer i spilleren må vi jo konstatere at dette faktisk funker.

For fakta er at det swinger som bare rakkern når de gamle heltene aksler gitarene. John Sykes synger som Phil Lynott, og gamle-soundet er ikke langt unna. Scott Gorham har neimen ikke glemt gamle kunster han heller.

Vi får servert legendariske låter som "Jailbreak", "Waiting For An Alibi", "Don't Believe A Word", "Rosalie" og selvsagt hymnen "The Boys Are Back In Town".

Og for de som savner Thin Lizzy, må dette være det nærmeste man kommer i år 2000. Om det er nødvendig er en helt annen diskusjon.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Snowy White: 30 år med ryggen mot veggen

(02.05.11) Når Roger Waters i disse dager turnerer The Wall omkring i Europa, har han en meget rutinert gitarist ved sin side; Snowy White. I sin mer enn førti år lange karriere som gitarist, har Snowy White opparbeidet seg en svært spennende merittliste.


Thin Lizzy anno 2010:
Nye og gamle er "back in town"

(13.05.10) Mange mener bandnavnet Thin Lizzy burde ha blitt gravlagt sammen med gruppas grunnlegger Phil Lynott, da han døde for 25 år siden. Siden den gang har likevel Thin Lizzy støtt og stadig åpenbart seg med ulike besetninger. Nylig ble 2010-versjonen av det legendariske tungrockbandet kunngjort.


I Phil Lynotts ånd

(30.10.00) (Oslo/PULS): Alle har vel egentlig hørt om Thin Lizzy og Phil Lynott, men hvor mange kjenner bandet og musikken deres? Jeg kan vel innrømme først som sist at jeg aldri har vært noen stor Thin Lizzy-fan. Jeg har Live & Dangerous-albumet, som jeg har hørt et par ganger, men musikken har aldri festet seg i hodet mitt. Likevel var jeg veldig spent da Thin Lizzy skulle ha konsert i Norge nesten 15 år etter at frontfigur Phil Lynott døde av alkohol og stoffmisbruk. Lizzy er tross alt en legende i musikk-verden, og dette var nok helt sikkert noe jeg burde få meg. Litt skeptisk var jeg jo likevel. Ville ikke Thin Lizzy uten Phil Lynott; hjerte og sjel i bandet, bare være et slags "cover-band"? Et slags Björn Again eller Erasure synger ABBA? (Uten musikalsk sammenligning for øvrig).


Hjemmeseier for Suicide Bombers

(11.03.26) Av og til trenger man en aften med solid rock’n’roll, og Suicide Bombers leverte så det holdt.


Harry Styles og hans progressive pop

(10.03.26) Har du sterke fordommer mot artister som har fortid i boyband? Harry Styles bør få deg på andre og bedre tanker.


Ethereal Treason - alt annet enn "anonymt"

(09.03.26) Behagelig og dyktig vokal. Florlette og blytunge melodier. Velspilt og vakker. Delikat og dyster. Intens og iriserende.


To ganger girlpower på Sentrum scene

(08.03.26) Vi var til stede med fotograf denne kvelden, men dessverre ingen skrivende anmelder. Men av reaksjonene i publikum å dømme, er denne konserten så absolutt verdt å markere.


Storslagent Gnars Barkley, men timingen skurrer

(07.03.26) Det er få som egentlig har gått og ventet på en gjenforening av Gnarls Barkley, men likevel er duoen bak monsterhiten «Crazy» tilbake med ny musikk nå i 2026 - nesten som om tiden plutselig er skrudd 20 år tilbake.


Can-can, kjærlighet, Sondre Lerche og coverlåter på steroider!

(06.03.26) Når teppet går opp på Chateau Neuf (for andre gang), er det som å tre inn i et Paris som aldri helt har eksistert, men som vi alle likevel kjenner igjen. (Vi så jo alle filmen på kino i 2001.) Rødt fløyel, fjær, glitrende korsetter og en scenografi som ikke bare antyder dekadanse, men nærmest kaster den i fanget på publikum. "Moulin Rouge! The Musical" er ikke en forestilling som nøyer seg med et dryss glitter. Her kommer hele konfettikanonen!