Kjærlighet i vinyl-kulisser
I kveld er det premiere på Stephen Frears filmatisering av Nick Hornbys legendariske og fem år gamle rockeroman "High Fidelity" på norske kinoer. Uansett er dette blitt en kjærlighetsfilm, mer enn en musikkfilm, og vinyl-nerdenes univers blir aldri noe mer enn kulisser. Likevel er det en utleverende og ærlig guttevinkling på penis-komplekser og pule-komplekser ("dumpa du meg fordi han var bedre enn meg i senga?"-dialog), som virker befriende på oss gutta. Og som forsåvidt bekrefter at vi nok tenker mer med det lille hue enn det store, og at alt vi ellers fortar oss er en forlengelse av kjønnsorganet.
Den handler om en fyr i tredveåra (Rob Gordon, spilt av John Cusack), som blir forlatt av kjæresten sin, Laura, og fortvilet bruker resten av filmen til å prøve å få henne tilbake.
Han driver platesjappa Championship Vinyl, og mye av filmen dreier seg om han og de to vinylnerdene Dick og Barry, som jobber der.
Gutta i sjappa er såkalte listefriks, dvs. de setter opp alle mulige topp 5-lister innen musikk, foruten Robs liste som innleder hele filmen: De fem mest smertefulle kjærlighetsoppbrudddene hans. Paradoksalt er ikke Laura med på den lista, men ting skjer...
Det blir selvsagt mye detaljprat om endel smalere artister, plateselskaper og utgivelser, som forøvrig er meget underholdende og gjør filmen til det den er.
I boka utspiller handlingen seg i London, men Frears har flytta det hele til Chicago (i samarbeid med Cusack, som har delansvar for manus), uten at det spiller noen stor rolle. Lokale band er lokale band, og internasjonale navn er jo kjent på begge sider av Atlanter'n, enten det dreier seg om store artister eller indie-band.
Når det gjelder skuespillerprestasjonene er de også tilfredstillende. John Cusack (sist sett i Being John Malkovich) ser ut som en blanding mellom fotballspilleren Dean Saunders og Rune Dahl i TV3, og blir aldri plagsomt nærværende i filmen selv om han fyller lerret 90% av tida. Dog er han ikke like nevrotisk som hovedpersonen i boka (men det skal godt gjøres å overføre alle nevrosene derfra til filmen).
Laura, kjæresten som nettopp har vraka Rob, spilles av Iben Hjejle (kjent fra dogmefilmen "Mifunes Siste Sang"), og agerer strikt og troverdig, men også følsomt og lengselsfult.
Vinylnerdene fra sjappa, den innadvendte Dick (Todd Louiso) og den utadvendte Barry (Jack Black), spiller ut motsetningene sine på gjenkjennelige, søte og ubehjelpelig morsomme måter, og mange av scenene fra butikken er situasjoner de fleste musikkidioter har vært gjennom og kan ta del i.
I tillegg møter vi Catherine Zeta Jones som en kald og poshy eks-kjæreste og Lisa Bonet som sceneartist og Robs sidesprang, i en sekvens som desverre ikke når boka til knærne.
For der hvor hovedpersonen til Hornby drives inn i et Hamsunsk overærlig og nevrotisk dilemma omhvorvidt hans skal ligge med henne eller om han har fått bekrefta seg selv nok vet å vite at han kan få henne på ryggen gjennom Freudianske selvransakelser, hopper Spears raskt bukk over "forspillet" og fører oss rett til "etterpå"-scenen.
For oss som har lest boka, blir det derfor en litt scizofren opplevelse å forholde seg til filmen, fordi den ligger såpass tett opptil, at man blir sittende å etterlyse utelatte parier.
Men selvfølgelig står filmen på egne bein. Bevares, den er underholdende og bærer essensen av boka med seg hele veien. Nå vi også tar med i beregningen at filmen allerede varer 1 time og 55 minutter, forsvarer det langt på vei bortklippingen.
Av musikken som skaper miljøet rundt hovedpersonene kan nevnes Roky Erickson ("Youre Gonna Miss Me") ,the Kinks ("Everybodys Gonna Be Happy"), Royal Trux ("Inside Game"), Bob Dylan ("Most of the Time"), Velvet Underground ("Oh! Sweet Nuthin" og "Who Loves the Sun"), Love ("Always See Your Face") og Elvis Costello ("Shipbuilding"). Soundtracket er forøvrig tilgjengelig på egen skive.
Del på Facebook | Del på Bluesky