Slipknot: Slipknot
Slipknot spiller hard, hard voldelig rock. De er nok metalhoder og eksperimentalister, og lager hybridcore til gangs. Allikevel måtte jeg, tross tynget av veldige fordommer, innse at denne plata innehar absolutte kvaliteter. Til tider fryktelig patetisk, til tider skremmende overveldende.
Amerikanske band som ofte blir omtalt som en blanding av hardcore, metal og hip hop, har som regel en tendens til å by meg kvalmende imot. Ved første møte med Slipknots musikk og coverdesign kjente jeg det begynte å snu seg i magen enda en gang.
De inkluderer elementer av nevnte sjangre, samtidig som de ofte har diverse horrorfakter ved siden av vokaltendenser av Eddie Vedder-skolen. Samtidig som de er rimelig forutsigbare ved noen anledninger, er de også urovekkende overraskende andre ganger.
Det er når disse tilfellene inntreffer de er på sitt aller sinteste; da de ni musikantene begrenser seg til fordel for hverandre og rytmeseksjonen pisker avgårde som titusen pisker, da tar jeg av meg hatten. Et par ganger på høyden med det beste på Sepulturas Roots-album, og ofte så nyansert, tight og nevrotisk at man bare må la seg rive med.
Tekstmessig er dette selvfølgelig særdeles triste greier i de aller fleste tilfellene. Overdrevent mange fucks, mye død og liksom-horror, og en slags amerikansk dude-nihilisme. Slikt imponerer sjelden, heller ikke pinlige anslag til rapping. En plate med flere sider, på godt og vondt. Sjekk ut og døm selv.
Del på Facebook | Del på Bluesky