Siste skrik fra Florence + The Machine
Du vet den følelsen du får når noen setter seg ned med deg og vil ha en prat. Stemmen senkes, tempoet roes, og hvert ord kommer med en tyngde som får deg til å rette deg litt opp i stolen. Du vet at dette blir alvor. Sånn er det hver gang jeg hører på Florence + The Machine – også på det nye albumet "Everybody Scream", Florence Welchs sjette studioalbum så langt i karrieren.
Og du bør stålsette deg for å komme deg gjennom dette albumet, det er ingen enkel pop opplevelse, heller mer tematisk krevende, eller spennende om du vil.
Tittelsporet åpner galopperende – drivende, kompromissløst og full av overbevisning. Welch mener hvert ord, og du tror på henne. Det er umulig å ikke bli revet med. Albumet vibrerer av følelser og uro.
Det hele springer litt mellom folk, goth, pop og kunstneriske iscenesettelser. "Perfume and Milk" og "You Can Have It All" trekker det hele i en mer teatralsk og okkult retning. Litt for mye av det gode, kanskje. Men du får heldigvis et pusterom i form av akustisk enkelhet med "Buckle", og med "With Dance" som en duvende ballade med et litt klamt bakteppe.
Totalt sett er "Everebody Screams" et album som er spekket med politisk engasjement, livserfaring, sårhet og vilje. Florence Welch tillater seg å eksperimentere litt og hun strekker seg ut mot ytterkantene av sitt eget univers. Det vil nok falle i god jord hos dem som har hatt alvorsprat med Florence + The Machine før, og som kanskje er ute etter mer. Lettfordøyelig er det ikke, men det er heller ikke meningen.
Del på Facebook | Del på Bluesky