Rigmor Dahl Delphin, CC BY-SA 4.0, via Wikimedia Commons
Rigmor Dahl Delphin, CC BY-SA 4.0, via Wikimedia Commons

Vidar Lønn-Arnesen (1940-2025)

Vidar Lønn-Arnesen er død. En av landets mest markante forkjempere for populærmusikken er borte.


I rocke-kretser ble han liksom aldri akseptert. Vidar Lønn-Arnesen fikk aldri noe godkjentstempel av generasjonen som ble til langhåra rock-entusiaster mot slutten av ’60-tallet. Men «Ti i skuddet» var et veldig populært radioprogram, og det var faktisk første gang nymotens popmusikk – «piggtrådmusikk» - kom på lufta i riksdekkende radio. Vidar Lønn-Arnesen var programleder fra starten i 1965 til 1990.

I en time i beste sendetid fikk radiolytterne tilgang til datidas popmusikk – den som gjaldt for ungdommen, mest tenåringene. I begynnelsen ble mentometerknapper for et utvalgt publikum i studio et velkjent fenomen, en ordning som etter hvert ble erstatta av nymotens telefonstemmer.

Hvilke band og hvilke låter gikk til topps? The Monkees herja lenge med «I’m a Believer”, men alle “cred-banda” fikk etter hvert plass. The Beatles, The Rolling Stones, Kinks, The Who. Men mentometerknappene gikk varmt også for Hootenany Singers, Ola & The Janglers og Jim Reeves. Mange var glad og fornøyd 24. februar 1967 da The Beatles endelig danka ut The Monkees med “Penny Lane”!

Etter at han slutta i «Ti i skuddet», gikk Lønn-Arnesen til den eldre garde. «Da Capo!» ble en kjempesuksses på TV, programmet han leda sammen med Gunvor Hals og kapellmester Per Husby. Vidar Lønn-Arnesens navn er også uløselig knytta til Melodi Grand Prix, elska og hata under hans ledelse fire ganger på ’70-tallet.

Vidar Lønn-Arnesen fikk kongens fortjenstmedalje på sin 70-årsdag, og var med på å etablere Seniorsaken tidlig på 2000-tallet.

En pionér både i radio og TV har forlatt oss, og vi gjør det så gjerne: Vi tar en rungende og lystig sang for Vidar Lønn-Arnesen!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.