Velkommen tilbake, Chris Erichsen!

Chris Erichsen - en sann veteran i moderne, norsk rock. Nå er han tilbake med et solid comeback.


En gang for veldig lenge siden fantes det et band med navn The Aller Værste! Bandet, med base i Bergen, leverte to strålende album før det hele var over. «Materialtretthet» og «Disniland i De Tusen Hjem» er to mesterverk i norsk musikkhistorie, som begge står seg den dag i dag.

Det begynner å bli noen år siden Chris Erichsen ga lyd fra seg, selv om han var innom både Chris Erichsen Orkester, Løver og Tigre og Ratataboo! Nå er han klar for igjen å gi av sitt musikalske univers. Tidligere i år fikk man første smakebit fra albumet. «Vekk meg forsiktig» er en låt med Erichsens skarpe gitarlyd og farfisa-orgel. Noe som var en gjenganger i TAV! sitt lydbilde.

Chris Erichsen er en ordkunstner som skaper historier der han vekselvis synger og snakker. Tekstene reflekterer over livet rundt oss og hvordan verden ser ut. Han leverer små historier med finurlige poetisk tekstlinjer.

Ingen skal si at albumet er enkelt å fordøye. Albumet har et massivt lydbilde, samtidig er det også meget variert. Fra det storslåtte til det helt nakne og forsiktige med lett klimpring på gitaren, som i «Bekjennelse».

Albumet åpner voldsomt og lett manisk med «Sirener & gonggonger». Går hardt ut og fanger oppmerksomheten fra første strofe. «Kjærtegn & manifester» har et herlig beat med deilig bassgang som ligger som en solid grunnmur under sprettende gitarer.

Bassgangen sitter godt og tungt i mellomgulvet, mens det i neste runde svir i øregangene når gitaren freser som verst i «Bunnlinjen brenner».

Det serveres også et par gjenhør av gamle låter. «Rene hender» som han laget med TAV! fungerer så absolutt med omarbeidet tempo og rytme. «Spinn Spinn Spinn» fra albumet «Hold meg fast» med Chris Erichsens Orkester er også funnet verdig en plass på albumet.

Det hele rundes av med den seige og storslåtte «Krigen er over».

«Kjærtegn & Manifester» er et solid kunsthåndverk, det musikalske så vel som det tekstmessige. Chris Erichsen tar oss med inn i sin poetiske fortellerverden. Det er mørkt, det er dypt og til tider nesten litt forvirrende. Men det fungerer sammen med det musikalske uttrykket som følger tekstlinjene. Fra det skjøre og såre, til det mørke og energiske.

Et absolutt godkjent comeback fra Chris Erichsen. «Kjærlighet & Manifester» er variert og spennende, med sine poetiske tekster byr det opp til å dykke dypere ned i materien for å ta det hele innover seg.


Del på Facebook | Del på Bluesky

TAV! Chris Erichsen solo

(07.04.24) Det begynner å bli en stund siden The Aller Værste! fikk Spellemannprisen i kategorien "nyveiv". Chris Erichsen holder koken.


For noen stjerner de er, Valkyrien Allstars!

(15.12.25) Det må være morsomt å kunne si at man spiller i et band som ikke låter som noe annet band i hele verden.


Ujevnt denne gang, Viagra Boys

(14.12.25) Viagra Boys er fortsatt noe av det heteste du kan se på skandinaviske konsertscener. Søndag 7. desember gjorde de Sentrum Scene i Oslo til sin personlige lekegrind. Deres rene galskap, satire, fengende riff og lekne tilnærming gjør dem til et spektakulært skue som folk reiser langt for å se - og de innfrir alltid på et vis.


Hilma Nikolaisens jul

(10.12.25) Det peises på med kubjeller og klokkeklang og alt annet som hører jula til. Men dette er ingen vanlig juleplate.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.