Råtøffe The Pretenders
Chrissie Hynde er fremdeles like kul og har contralto-stemmen intakt. Det låter rått og røft der de leverer frilynnet rock n roll i nesten to timer på Sentrum Scene. Mykt og snerrende om hverandre.
The Pretenders / Sentrum Scene / 08.09.24
Konserten som først var planlagt 12.mars og turneen ble utsatt på grunn av en kneoperasjon Chrissie Hynde måtte igjennom. Nå var de endelig her, 8.september, og frontfiguren virker uanfektet av sine tidligere kneproblemer der hun strutter energisk rundt fra side til side, bak og foran på scenen.
NOAH - for dyrs rettigheter har stand i foajeen på vei inn i selve konsertlokalet på skrå for merch-boden.
Sammen med noe som kan være det mest aldrende publikummet jeg noen gang har vært del i, var det endelig klart for mitt første livemøte med en gammel heltinne. Grått hår og krykker var å se hvor jeg enn snudde meg.
Den tidligere NME-journalisten er en karakter og gjør ting på sin måte. Med beintøff utstråling kontrollerer hun det hele, og lar seg ikke mokke med.
Det låter imponerende friskt, selv om oppmerksomheten og engasjementet mitt tross alt er aller sterkest når vi får klassikerne fra en av de første kassettene jeg kjøpte i barndommen - etter David Bowies " Diamond Dogs", " Best Of Bowie" og The Beatles’ " Rock N Roll Music vol 1 og 2" - det selvtitulerte The Pretenders fra 1978.
Det er heller ikke noen typisk best of-konsert vi får være med på. Her er både deep cuts, og noen av de mest kjente.
Den kraftfulle stemmen er intakt
Christine Ellen Hyde – hun ble 73 år på turneprémieren dagen i forveien - hyller de avdøde bandmedlemmene Pete Farndon og James Honeymoon-Scott, og ber Judy om å komme ut av koma før de drar i gang favoritten " Kid".
Tilsynelatende uanstrengt poserer hun, og er den kuleste dama i lokalet rockende på rytmegitar og lead vokal.
Originalmedlemmet Martin Chambers som kom med igjen i bandet etter en lengre pause er ikke på plass på denne turneen. James Welbourne fra The Rails, His Lordship, Dave Page på bass og Kristoffer Sonne fra His Lordship, Warwick Avenue,Viva Vertigo, The Roosters utgjør dagens bunnsolide utgave av bandet.
Kritiske stemmer kan sikkert beskylde dem for å være et tribute-band med bare ett gjenværende originalmedlem; det viktigste og mest sentrale riktignok. Men de kan jaggu levere en opptreden som svinger og skiller seg ut i mengden.
Det låter samspilt og forseggjort enten det er snakk om kjappe new wave, punka greier, følsomme ballader eller mer pop-orienterte saker.
Welbourne drar noen imponerende soloer som fyller ut lydbildet. Men iblant kan det bli vel mye? Lekfulle instrumentale breakdowns og heftige flamboyante soloer krydrer det hele mest på fineste vis.
Øspøs. En skikkelig energiutladning. Kvartetten er her for å rocke.
Vokalen til kvinnen som ble født i Akron, Ohio er full av luft og svært dynamisk der hun synger med røff tone, noe vibrato og tidvis tørrhet. Andre ganger låter det vreng og knurring. Vi lar oss målbinde av den særegne stemmen.
Johnny Thunders får sin hyllest idet vi får "The Buzz".
Bandet med opprinnelse i Hereford i England fremstår på ingen måte som noen legacy artist. Det trengs ingen godvilje eller overdose med nostalgi for å synes at dette er bra.
Etter å ha kjørt et par roligere låter beroliger hun oss med at det ikke bare skal bli ballader, eller var det kanskje det vi ville ha? sier hun spørrende.
Om det er fordi jeg ikke har hørt de nyere låtene nok vet jeg ikke. Men tar meg i hvert fall i å tenke at det iblant låter litt for likt.
Men ellers er det en sterk umiddelbarhet og fin allsidighet som gjennomsyrer det rocka materialet deres, som også inkorporerer mye rockabilly og noe ska eller reggaetakter her og der.
"Back On The Chain Gang" får meg tilbake i vater.
"Private Life" er ren magi, og jeg må spørre rutinerte The Pretenders-konsertgjengere om vokalen noen gang har låt bedre. Den er uansett makeløs.
Relativt nye "Let The Sun Come In" fra 2023-albumet " Relentless" annonseres som en signaturlåt og får god gjenklang blant publikum. Den står også frem som en av kveldens ypperste.
Hun ber de som stikker telefoner i trynet hennes (filmer og fotograferer) om i stedet å stikke dem opp i ræva - uten at det synes å påvirke de ivrigst filmende i salen det minste.
Avslutningen av hovedsettet med " Precious" er kostelig og omtrent så bra vi får det denne kvelden. Helt feilfritt var det imidlertid ikke. I første ekstranummer viser det seg at rockedronningen har glemt teksten og unnskyldende må avbryte midtveis.
Men det går seg til. The Pretenders har ennå noe krutt i erme."Middle of The Road" er strålende.
Triumferende vender de nok en gang tilbake med hardrockende " Mystery Achievements" før lysene går på og The Velvet Undergrounds " All Tommorows Parties" toner ut i lokalet og forteller at det er ubønnhørlig over.
Det var solide saker vi fikk serert på Sentrum Scene.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Solid metalkveld - toppet av Paradise Lost
(18.02.26) Paradise Lost kom til Oslo for å spille, og de rev ned huset med stil.