Storm. Mer av alt.

Rått og brutalt og energisk skrev jeg om Storm første gang jeg så dem, på Tons of Rock i fjor. «Det er så latterlig rått at jeg må minne meg selv på at dette er unger» skrev jeg om «After A Lie» som kom i desember. Ventetiden har blitt lang før jeg fikk se dem live igjen.

---

Storm / Parkteatret / 31.08.24

Av Siri Bjoner // 06.09.24

---

For var de virkelig så bra som jeg husket, eller skyldes mye av det sjarmen med at de var unger? «Unger». Leo Davadi Sundli har rukket å bli 16, resten av bandet er omtrent på samme alder. Et år og to måneder har gått siden sist jeg så dem på scenen. I løpet av det året har de rukket å bli mer – av alt.

Bortsett fra høye på seg sjøl. Leo kommer ut på scenen og er verdens søteste, snilleste, greieste tenåring, hilser og prater og er jordnær og høflig. Dessuten er han fantastisk takknemlig overfor resten av band, management og publikum. Og jeg tenker at dette er siste gang jeg skal nevne alder og ungdommelighet, for noen kan tro at det er et element i anmeldelsen, og det er det absolutt ikke.

Storm i fjor var råbra. Storm i år er enda bedre, om det er mulig. Låtmaterialet er suverent bra. Proffe musikere som spiller så tight og energisk at jeg ble svett bare av å fotografere dem. Og Leo er den fødte frontfigur. Han er høyt og lavt, shower og frir til publikum, og lenge før de er ferdig med første låta gleder jeg meg til neste konsert. Jeg vet at jeg kommer til å ville ha mer.

Ulempen med de suverent bra banda er jo at uansett hvor lenge de spiller, vil det aldri være lenge nok. Som sirkuskongen P. T. Barnum (kanskje) sa, «Always leave them wanting more». Sju låter senere, publikum henger fortsatt over barrikadene og vil ha mer.

Jeg gleder meg til den morgenen jeg våkner til epost fra Indie Recordings med «Skive fra Storm!» og ikke minst gleder jeg meg til neste konsert.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky